Bruksretter (servitutter) kommer i mange utgaver. Du kan ha rett til å ta ved i annen manns skog, naustrett, vannrett, fiskerett eller eksempelvis en veirett. I motsetning til eiendomsretten som defineres negativt – du har rett til alt som ikke er unntatt – defineres bruksretten positivt. Du har rett til nettopp det stiftelsesgrunnlaget beskriver.
Er din veirett angitt med en bredde på 2 meter, som var greit i 1911, kan det være i smaleste laget for dagens biler. Det betyr likevel ikke at veiretten uten videre kan utvides. Er det derimot etablert veirett uten angitt bredde, vil veirettens bredde øke med behovet innenfor tålegrensen.
En veirett vil være knyttet til privat eiendom og privat vei. Du trenger ingen særskilt rett for å bruke offentlig vei.
En bruksrett er en del av eiendomsretten, en funksjon som er overført en annen person eller eiendom. Bruksretter reguleres av servituttloven fra 1968 «Lov um særlege råderettar over framand eigedom» .
Servituttlovens § 2 regulerer forholdet mellom grunneier og servitutthaver. Ingen av partene må utøve sin rett slik at det fremstår urimelig eller unødvendig (uturvande) til skade eller ulempe for den andre. Fordi mange bruksretter er varige, skal vurderingen skje ut fra «tida og tilhøva». Det innebærer en dynamisk vurdering, basert på dagens fornuftige bruk. Samfunnsutviklingen kan medføre at ny kunnskap og endrede prioriteringer får betydning, for eksempel hensynet til helse. I praksis foretas en interesseavveining mellom partene, der man innfortolker en tålegrense.
Dersom dagens bruk objektivt sett bryter med hva som er rimelig eller nødvendig – og dermed overskrider tålegrensen – er bruken ulovlig og skal stanse. Men finnes det mellomløsninger? Hjemler servituttloven § 2 for positive servitutter tiltak for å begrense påvist skade eller ulempe? Kan man sette vilkår for fortsatt bruk?
Dette spørsmålet var oppe i en dom avsagt av lagmannsrett. Høyesterett hadde opphevet lagmannsrettens første dom, og henvist saken til ny behandling ved samme domstol.
Saken – tømmertransport gjennom gårdstunet
Løvenskiolds gods i Nordmarka består bl.a. av 335 000 dekar produktiv skog, som årlig produserer 80 000 kubikkmeter virke. I gjennomsnitt 10 000 kubikkmeter av dette volumet blir årlig kjørt gjennom tunet på en mindre eiendom X, og videre ut på offentlig vei. Ola som eier X, bor i et bolighus 8 meter fra veien som går gjennom tunet.
Frem mot 1960 ble tømmeret i det vesentlige fløtet langs vassdraget. Deretter gikk man over til transport med lastebil. I 2020 ble det benyttet tømmervogntog med en totalvekt på opptil 60 tonn. Vogntogene var om lag 25 meter lange og hadde en nyttelast på 35-40 kubikk. Tømmerkjøringen over X foregikk i en periode på ca. 3 måneder, med ca. 250 vogntoglass. Transporten pågikk hele døgnet, også i helgene.
Tømmertrafikken gjennom X medførte betydelig støy samt støv som la seg i tykke lag på utemøbler, og trengte også inn i Olas bolig. Vogntogenes flomlys førte til sjenerende «strølys» inne i huset. Summen av disse forholdene medførte søvnproblemer for Ola, og under rettens behandling nedla Fylkeslegen forbud mot transport natt og helger.
Løvenskiold hadde mulighet for å benytte en alternativ veiløsning. Den var 20 km lenger, og derfor noe dyrere i bruk. Årlig merkostnad ble anslått til kr 50 – 300 000,-.
Hvor går tålegrensen?
Retten måtte foreta en interesseavveining mellom partene, der Olas helse pga. søvnmangel og Løvenskiolds driftsutgifter stod sentralt.
Spørsmålet for retten var først om tømmertransporten som en bruksrett over X, oversteg tålegrensen i servituttlovens § 2. Godset hadde gjennom bruk i 100 år hevdet veirett gjennom X. Først med hest/vogn, deretter lastebil vinterstid, frem til dagens store vogntog. Veirettens formål, ut fra dagens vurdering (2020), medførte at godset som utgangspunkt hadde rett til å bruke veien ved industrielt skogbruk.
Det er verdt å merke seg at Høyesterett i sin forutgående avgjørelse la føringer for hvilke momenter lagmannsretten skulle vektlegge ved den nye behandlingen av saken. Høyesterett uttalte at støy og støv fra tømmertransporten i seg selv neppe var utslagsgivende. Helseplager som følge av gjentatte oppvåkninger gjennom natten og forstyrrelser i helgene talte derimot for at bruken, i alle fall i perioder, overskred tålegrensen og dermed var ulovlig.
Lagmannsretten viste til at Olas helseplager, i form av redusert søvn og livskvalitet som følge av støy, støv og flomlys om natten, ikke stod i et rimelig i forhold til godsets kostnader ved å gjennomføre avbøtende tiltak. Retten vurderte det dessuten som unødvendig at tømmertransporten skulle fortsette uhindret uten at det ble iverksatt tiltak for å bl.a. redusere støy- og støvplagene.
Løvenskiold hadde under saken lagt såkalt asfaltgranulat gjennom tunet på X, for å dempe støy og hindre støv. Granulat er en type asfaltgrus som etter vanning og tromling danner et fast dekke for en periode. Ved bruk smuldrer imidlertid granulatet etter hvert opp og går tilbake til å bli grus. Dermed løste ikke granulatet problemet. Løvenskiold valgte likevel å legge granulat over en strekning på 75 meter, fordi dette var rimeligere enn asfalt.
Kan det sette vilkår for bruken?
Høyesterett var ved sin behandling av saken klar på at servituttloven § 2, ikke gir en generell adgang til å pålegge tiltak. Fra dommen hitsettes:
«Etter mitt syn taler gode grunner for at det også for positive servitutter må være en viss adgang til å få dom for retting, i den forstand at utøvelsen av servitutten begrenses så langt det er nødvendig for at bruken ikke skal overskride tålegrensen. Jeg viser til at en slik adgang er konfliktdempende og rasjonell, og i tråd med grunntanken bak § 2, som er at grunneier og servitutthaver «skal lempa seg etter kvarandre så langt det tener til best mogeleg utnytting av tingen i det heile», jf. Rådsegn 5 side 35.»
Lagmannsretten viste til Høyesteretts uttalelse og påpekte videre at servituttloven, i motsetning til naboloven §§ 10-13, ikke har egne bestemmelser om retting. Før servituttloven trådte i kraft, var det imidlertid lagt til grunn at det forelå en ulovfestet rettingsplikt i servituttforhold, se Rådsegn 5 (NUT 1960:1)1 side 24. Lagmannsretten la derfor til grunn at det er anledning til å ilegge krav om tiltak ved overskridelse av tålegrensen, når det utgjør «et beskjedent tiltak uten større kostnad».
I denne saken var tiltaket relativt beskjedent og kostnadene begrenset. Asfaltleggingen ville koste om lag kr 75 000,-, et beskjedent beløp sett i forhold til sakens samlede kostnader og Løvenskiolds årlige besparelse ved å benytte veien over X.
Etter en gjennomgang av partenes forhold, konkluderte lagmannsretten med at Løvenskiold ikke kunne benytte veien over X, «før han har lagt fast dekke, slik som asfalt eller tilsvarende, på strekningen ……».
Hva betyr dette i praksis?
Problemstillinger knyttet til tålegrensen er ikke uvanlig. Dersom naboen har veirett gjennom tunet ditt og ned til sin begrensede strandteig med naust, betyr ikke det nødvendigvis at du må akseptere at det etableres brygge med 17 båtplasser til bruk for andre bilkjørende hytteeiere.
Da oppstår flere spørsmål: Ligger utleie av båtplasser innenfor veirettens formål? Overskrides tålegrensen etter servituttlovens § 2 når antallet brukere øker? Hvor mange brukere kan i så fall aksepteres? Kan retten eventuelt omskipes (flyttes)? Med utgangspunkt i Løvenskiold-dommen kan det også vurderes om det er grunnlag for å kreve avbøtende tiltak. Adgangen til stille slike krav er imidlertid ingen selvfølge.
Partene står uansett fritt til selv å avtale en praktisk løsning som begge kan leve med.
Del denne artikkelen
Kontaktperson
