Allemannsretten – bør den grunnlovfestes?

12. mai 2022

Ung pike plukker bær i skogen med bestemor

Friluftsfolket har i den senere tid fremmet forslag om at allemannsretten som i dag er regulert i Friluftsloven fra 1957, bør hjemles i grunnloven. Formålet er å gi dette knippe av rettigheter det ultimate vern. Med utgangspunkt i den plass allemannsretten har i dagens samfunn, som et livskraftig og dynamisk rettighetsforhold, er det vanskelig å se behovet for grunnlovsvern.

Norge har opp gjennom hundreårene hatt et rettslig hopehav med både Sverige og Danmark. Svenskene grunnlovfestet allemannsretten i 1994, men har ikke et detaljert regelverk om utøvelse av retten. Man henviser til sedvane og god oppførsel. I Danmark med lite areal og en relativ stor befolkning, har man ingen allemannsrett, og derfor heller ingen grunnlovfesting av slike rettigheter. De har imidlertid en Naturbeskyttelseslov fra 2009 med detaljerte regler om hva og når man kan foreta seg noe på andres grunn. Allmenhetens rettigheter i Sverige og Danmark er i dag mindre omfattende enn i Norge. Basert på broderfolkenes erfaringer og praksis knyttet til allemannsrett, har de øyensynlig lite å tilføre oss med hensyn til formen for lovregulering og innholdet i denne.

Allemannsretten beskrives ofte som et historisk rettighetsforhold som i 1957 ble kodifisert og noe utvidet gjennom Friluftsloven. Det er å ta sterkt i. En gjennomgang av gamle norske lover fra 1200-tallet og fremover, viser at kun ubetydelige rettigheter synes å være av historisk karakter. Enten i form av sedvane eller opplisting av konkret angitte rettigheter.  Disse rettighetene omfattet i hovedsak alminnelig ferdsel langs sti og tråkk i forflytningsøyemed,  «uskyldige nyttelsesretter» til sanking av bær og nøtter til fortæring på stedet, samt overnatting som del av reisen. Dersom skade skulle inntreffe, var rettighetsforholdet knyttet til bestemmelser om erstatning til grunneier.

Det er dekning for å anføre at Friluftsloven i betydelig grad utvidet den rett til ferdsel, opphold og høsting «folk flest» har på andres eiendom. Både som enkeltpersoner, og i kommersiell sammenheng med organiserte grupper. Vi ser i dag en tendens til at det enkle friluftslivet er i endring, mot mer utstyrsbasert aktivitet som i større grad krever tilrettelegging og plass. Eksempelvis gjennom flere oppmerkede areal og stier, jf. § 35.  Denne utvidelsen skjer ved at grunneiers råderett over egen eiendom ytterligere begrenses. Grunneier får redusert sin mulighet for å høste inntekter av eiendommen, han plikter å tåle andres disposisjoner, og får redusert handlingsrom for egen utfoldelse på eget areal.

Allemannsrettene er inngrep i eiendomsretten som faller utenfor dekningsområdet til Grunnlovens § 105. Dette fordi inngrepet ikke fremstår som slik «avståelse» av grunn og retter som § 105 beskytter. Inngrepet bærer mer preg av rådighetsinnskrenkning, som bare unntaksvis utløser erstatning i norsk rett. Selv om EMK-regelverket (P 1-1) er mindre strengt, må vi konstatere at EMK i liten grad har kommet grunneier til hjelp i saker som omhandler allemannsretten.  Sikkert fordi EMK vurderer inngrepets formål mot inngrepets virkning, samt at både Grunnloven § 105 og EMK forsvarer det bestående.

Nærmest år for år blir grunneierens posisjon svekket i favør av friluftsfolket. Friluftslovens formålsparagraf ble endret i 1996. Formålsparagrafen beskriver friluftsfolk og natur, men nevner overhodet ikke grunneier eller grunneiers interesser. Det sier mye om lovgivers fokus.

Det politiske flertallet her i landet heier på friluftsloven. Det gjør øyensynlig alle politiske partier. Og politikerne støttes av Høyesterett. I sak etter sak har grunneiernes interesser måtte vike for fellesskapet. Høyesterett gikk i 2007 (Ulrichsen Rt. 2007 s. 102) så langt som å si at lovens nye formålsbestemmelse «er en viktig bekreftelse på at det er rom for en dynamisk rettsutvikling på dette området, også uten ytterligere medvirkning fra lovgivers side».

Med andre ord ser Høyesterett det som sin oppgave å bidra til en videreutvikling av allemannsretten, med tilsvarende innskrenking i grunneierens råderett. Også ved å etablere nye rettigheter, fordi det «må være adgang til en viss justering i pakt med tiden og forholdene, …» (Rt 2004 s. 1985 – barns fiskerett).

I en slik rettslig og faktisk situasjon, der lovgiver og domstoler sammen løfter frem og utvider allemannsrettene, er det forbausende at noen finner grunn til å foreslå grunnlovfesting. Allemannsrettene er ikke utrydningstruet. Det er grunneieren som er under press – ikke allemannsretten.

Del denne artikkelen

Kontaktperson