Stavanger Aftenblad rapporterte for noe tid tilbake at en jeger på gåsejakt ved et vann på Jæren, var funnet skyldig i å ha skutt en vandrefalk. Mannen trodde seg usett, men ble på 600 meters avstand observert av representanter fra Statens naturoppsyn. Oppsynsfolket hadde gode kikkerter. Retten la til grunn at jegeren neppe hadde forvekslet den totalfredete vandrefalken – kjent som verdens raskeste skapning – med en gås. Jegeren ble fradømt retten til å drive jakt i tre år. Han fikk dessuten inndratt sitt våpen og må sone 25 dager i fengsel. Mange vil oppleve straffen som streng. Statens naturoppsyn uttalte at det er lett å slippe unna med slike forbrytelser, og «at det derfor er nødvendig med en dom som har en klar preventiv effekt». Mao. at dommen er nyttig av allmennpreventive grunner, på samme måten som man på 1800-tallet hengte hestetyver i Texas.
Avlivingen av en hund som angrep en saueflokk på Jæren i 2014, førte til storm på Facebook og minnestund med 500 sørgende. Ingen går i tog for en avlivet vandrefalk, eller eventuelle andre rovdyr som måtte bli avlivet. Men Økokrim bryr seg. Straffene for miljøkriminalitet er gjennomgående meget strenge, og ofte i strid med folks rettsoppfatning. Det oppleves som at dyr har bedre vern enn mennesker.
I henhold til Naturmangfoldslovens ( Nat.) § 15, er det ikke tillatt å avlive «naturlig viltlevende dyr» med mindre det er hjemlet i lov. Slik hjemmel finner man for jakt på bl.a. hjortedyr. De store rovdyrene som bjørn, ulv, gaupe samt hauk, falk mv. er imidlertid beskyttet av loven.
Saken om vandrefalken er en parallell til sak behandlet i Høyesterett i 2014. I den saken ble gjerningsmannen frifunnet. Saken omhandlet avlivingen av en rødlistet hønsehauk. Mens vandrefalken på Jæren ble skutt under ordinær jakt, ble hønsehauken skutt mens den angrep en av bondens høner. Høna bar det velklingende navnet «Tiger». Bonden observerte hønsehauken sittende på høna og hakkende på denne. Han fant frem hagla, skjøt og avlivet hauken. Deretter kontaktet han umiddelbart politiet slik han etter loven er forpliktet til.
Spørsmålet for retten av om nødrettsbestemmelsen i Nat. § 17. 2 ledd kom til anvendelse. Nødverge-bestemmelsen gir rett til å avlive rovdyr i nærmere bestemte situasjoner.
Nat. § 17 annet ledd 1 punktum lyder som følger:
«Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person.
Nat. § 17 annet ledd 2 punktum lyder som følger:
Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe».
Med «påkrevd» menes at du plikter å gjøre et skikkelig forsøk på å jage rovdyret, før du tar skritt til å skade/avlive dette.
Leseren kan merke seg at bestemmelsens første punkt gjelder fare for skade/angrep, og inneholder begrepet «påkrevd». Andre punktum som gjelder et pågående angrep har ikke noe krav om at avliving er «påkrevd». Det mente Økokrim var en forglemmelse av lovgiver og burde rettes opp av domstolen.
Bestemmelsen som i dag er inntatt i Nat. § 17, fant vi tidligere i viltlovens § 11. Det var meningen å videreføre innholdet i viltlovens § 11 i Nat § 17. Viltloven § 11 inneholdt i henhold til høyesteretts-praksis et «påkrevd-krav». Men dette kravet om «påkrevd» ble aldri inntatt i Nat § 17 annet ledd 2 punkt. Skulle retten likevel innfortolke «påkrevd» i denne bestemmelsen – til skade for skytteren?
Bonden ble i tingretten dømt til inndragning av våpen, fradømt retten til å drive jakt i 1 år samt en kraftig bot. Han ble frifunnet i lagmannsretten, og saken ble deretter behandlet i Høyesterett.
Etter å ha drøftet grunnlovens § 96 og den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 7 sammenholdt med tidligere høyesterettspraksis, konkluderte HR med at den ikke ville innfortolke et «påkrevd-krav» i lovbestemmelsen. HR uttalte følgende: «Er loven ved en glipp blitt annerledes enn forutsatt, må dette rettes opp ved en lovendring». Bonden hadde dermed ikke handlet i strid med loven da han berget «Tiger», og ble frifunnet.
Konsekvensene av dommen er store. Ifølge Økokrim er rettsoppfatningen etter dommen i HR slik at det i forhold til rovdyr/rovfugl ikke lenger er nødvendig å skremme før man forsvarer seg. Står bonden ovenfor et direkte angrep kan han forsvare sitt dyr/fugl ved å avlive angriperen uten først å trampe med foten, rope eller skyte i luften. Dette gjelder enten angriperen er en bjørn, ulv, gaupe, rovfugl eller annet individ i dyreverdenen på jakt etter et raskt måltid. Dommen i HR førte til at Nat. §17 2. ledd 2 punktum i juni 2020 ble supplert med et «påkrevd-krav».
Gåsejegeren på Jæren var åpenbart ikke i posisjon til å påberope seg Naturmangfoldslovens nødvergebestemmelse. Vi lever i skiftende tider, og bør ha respekt for eksistensen av utryddingstruet rovvilt. Det er en grunn til at eksempelvis hønsehauken ble totalfredet så tidlig som i 1971.
