De fleste bønder har som grunneier/rettighetshaver høstet erfaring med allemannsretter og turfolk. De erfarer gjennomgående at folk på tur oppfører seg skikkelig, men ikke alltid.
Som grunneier kan man oppleve at turgåere hver for seg eller samlet, handler på en måte som er i strid med friluftslovens krav til at ferdsel og opphold skal skje «hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet».
Friluftsloven har i § 11 en bestemmelse som gir grunneier rett til å bortvise turfolk som bryter lovens ferdselsregler. Men noen ganger er problemet stort og repeterende, med behov for regulering. Hvem skal grunneier da kontakte?
Allmennhetens rettigheter etter friluftsloven er følgelig ikke absolutt. Brudd på den generelle regelen kommer i mange utgaver, men her kan nevnes terrengskader, trefelling, ferdsel med hund med/uten bånd som skremmer beitedyr, mv.
Når slike brudd konstateres, hvem kan grunneieren kontakte?
Vi må gå litt tilbake. Forarbeidene til friluftsloven fra 1957 viser at hensynet til grunneier var viktig. I loven skulle allmenheten gis rettigheter på hans eiendom. Gjennom årene har hensynet til grunneier svekket seg. Da loven i 1996 ble gitt egen formålsparagraf, ble ikke grunneier en gang nevnt i bestemmelsen. Fokuset var på friluftsliv og friluftsfolk.
Allmennhetens rett til friluftsliv er derfor helt sentral. For å fremme dette friluftslivet, gir loven forvaltningsorganer på ulike nivå forskjellige oppgaver. I § 21 lister loven opp disse organene med departementet på topp og kommunen nederst. I § 22 defineres organenes oppgaver.
For alle praktiske formål er kommunen det organet som står nærmest grunneier. Kommunen skal etter loven fremme allmenhetens friluftsinteresser herunder ved «å opptre, klage og reise søksmål i friluftslivets interesse».
Etter loven er kommunen også gitt rett til å gjøre inngrep på grunneierens eiendom, eksempelvis ved å merke stier, fysisk tilrettelegge for ferdsel (også mot grunneiers vilje), gi andre rett til å foreta slike handlinger, lage lokale forskrifter som regulerer spesiell bruk i et område, mv.
Derfor er kommunen det naturlige kontaktpunkt når grunneier opplever seg overkjørt av allmennhetens handlinger.
Men er det så enkelt?
Nei det er det ikke nødvendigvis. Det fikk to beiteberettigede saueeiere oppleve da de kontaktet kommunen for å beklage seg over en forenings bruk av ATV, hundekjøring som forårsaket stor terrengslitasje, mye hundeavføring, samt løse hunder som skremte sauene opp i ulendt terreng. Hundekjøringen som fant sted i medhold av friluftsloven § 2, fortrengte utøvelsen av beiterettighetene, og gikk derfor ut over de grenser friluftsloven setter for utøvelse av allemannsretten.
Bøndene ba kommunen bruke sin hjemmel til å utarbeide en forskrift som forbød eller regulerte hundekjøring i området. Det ønsket ikke kommunen.
Bøndene saksøkte deretter kommunen med påstand om at det ikke var tillatt med hundekjøring i det aktuelle området. Også hundekjøreklubben ble saksøkt, men gikk like etter konkurs.
Kommunen påstod saken avvist av to grunner. Prosessuelt mente kommunen at bøndene ikke hadde et «rettskrav» etter tvisteloven. Dessuten viste kommunen til at friluftslovens ordlyd innebar at kommunen som bestyrer av friluftsinteressene, selv kan saksøke grunneier på vegne av allmennheten. Men: at kommunen ikke selv kan saksøkes av grunneier som representant for den samme allmennheten. Mange vil stusse over en slik påstått rettstilstand.
Saken endte i landets høyeste domstol. Retten slo fast at rettighetshavernes behov for å få fastslått brudd på lovfestede aktsomhets- og hensynsregler, medførte at det må være mulig å få dom for nedlagt påstand. Også der friluftsloven gir kommunen reguleringsmyndighet. Retten var derfor ikke i tvil om at det forelå et «rettskrav» som bøndene kunne forfølge for domstolene.
Kan bøndene saksøke kommunen etter friluftsloven?
Retten viste til at ordet «opptre» i lovteksten fremstår som det operative uttrykket, og at retten til å reise sak er et eksempel på slik opptreden, og at kommunen, etter friluftsloven § 21 nr. 5 er et organ tillagt oppgaver i friluftsliv-forvaltningen, jfr. «å opptre, klage og reise søksmål i friluftslivets interesse.»
Videre fant retten at det var i samsvar med partslikhetsprinsippet og symmetribetraktninger at kommunen ikke bare kunne saksøke, men også måtte tåle å bli saksøkt. Reelle hensyn tilsa det samme. For at en grunneier skal ha mulighet for rettsavklaring i en konflikt med allmenheten, er han avhengig av å ha en representant å forholde seg til.
Retten konkluderte derfor med at kommunen ikke bare hadde aktiv, men også såkalt passiv søksmålskompetanse – å bli saksøkt.
Hvordan det går videre i saken mellom bøndene og kommunen i forhold til å begrense hundekjøring ved forskrift er det for tidlig å si noe om, men saken fortsetter i disse dager.
Artikkelen er også på trykk i magasinet Bondevennen.
