Det er en del høyfjell i Norge og en del landbrukseiendommer strekker seg fra sjøen til «høyeste fjell». Alternativt fra dalbunn til fjell. Typisk finner man at yttergrensen for gården X møter yttergrensen for gården Y i høyfjellet. Men hvor går denne grensen for X som gjerne ble avtalt på 1600 tallet?
Grensene i tunområde og innmark er som regel godt kjent. Tilsvarende i skogen. Det er imidlertid et beklagelig faktum at kunnskapen om grensepunkt og grenselinjer ofte reduseres dess lenger opp i fjellet du kommer. Manglende kunnskap henger gjerne sammen med begrenset bruk av området. Det er tale om mye fjell med begrensede ressurser, men fjellet har fortsatt relevans i forhold til bl.a. sauebeite, jakt og fiske.
Rettstilstanden i høyfjellet fremstår i en del saker som så uklar, at domstolen konkluderer med et grenseforløp ut fra «ei samla vurdering». Når det blir tvist om høyfjellsgrensene, er årsaken gjerne dårlig grensebeskrivelse i gamle dokumenter, i kombinasjon med begrenset bruk samt begrenset kunnskap basert på muntlige overleveringer.
Ved grensepåvisning tar man naturlig utgangspunkt i det som måtte finnes av dokumenter. Dokumentene er ofte gamle, kanskje tilbake til 1600 tallet. Grensebeskrivelsene gis med henvisning til kryss, fjellformasjoner, selvgjerdende strekninger, kanskje en bekk/elv og ikke minst henvisning til et utall lokale stedsnavn.
Kunnskapen om disse stedsnavnene ble betydelig utvannet allerede på slutten av 1800-tallet. Stor utvandring fra Norge førte til færre hender i arbeid, kompensert med innkjøp av maskiner, vi fikk jordskifter, endret driftsform, som i sum førte til stor gjeld på gårdsbrukene. for å finansiere driften solgte gårdsbruk deler av eiendommen – typisk et fjellområde. Andre akkumulerte gjeld til de «sprakk». Stor gjeld førte til tvangsauksjoner og nytt eierskap på gårdene. Vi fikk nye eiere uten tidligere slekters navnekunnskap.
Et organisert forsøk på innsamling av nåværende og historiske stedsnavn på gårdene gjennom barneskolen på 1930- tallet, eksisterer i dag som lister i offentlige arkiver. Men de anses å ha liten rettslig relevans.
Samlet gir de gamle skriftlige beskrivelsene av yttergrenser begrenset veiledning. Når det gjelder relevante bevismoment i den situasjonen, uttalte Høyesterett i 1977 (RT 1977 s. 1192)
«Når forholdet således er at intet hjemmelsdokument eller annet tinglyst dokument fra eldre tid gir en entydig løsning av det spørsmål som foreligger i saken, må løsningen – slik jeg ser det – først og fremst søkes i de berørte bruks holdning slik den er manifestert i nyere tid i rettslige disposisjoner som kan ses som utslag av eiendomsretten til grunnen».
Retten vil således gå over til å vurdere eventuell dokumenterbar utnyttelse av området som ligger inn mot tvisteområdet. Finner man en gammel seter eller andre spor etter drift i gammel tid? På dette punkt blir retten av partene gjerne presentert for alternative beskrivelser av drift og persongalleri, som gjør det vanskelig å konkludere i den ene eller annen retning. Dersom eneste kjente utnyttelse av området er utleie av sauebeite gjennom de 10 siste årene, vil forholdet vurderes som et moment av liten bevisverdi.
Basert på de elementene man måtte sitte igjen med fra dokumenter og bruk, vil en domstol måtte se etter naturlige grensedragninger, selvgjerdinger, og forøvrig topografiske forhold som tilsier at det er mer naturlig at området eies av gård X enn gård Y. I enkelte saker kan deler av grenselinjen være selvforklarende, men likevel samlet ufullstendig.
I mangel av andre tolkingsfaktorer, kan man stille spørsmål om det foreligger en presumpsjon for hvor grensen bør trekkes. I en artikkel i Lov og rett fra 2011 drøftet Øyvind Ravn om det foreligger en presumpsjon for at «høgaste fjell» tilsvarer vannskillet. Han viste i den forbindelse til en høyesterettsdom fra 1969, der retten uttalte at der ikke blir påvist «andre forhold» så fremstår vannskillet som den naturlige grense.
Det er en nyttig presumpsjon, som åpenbart er fornuftig og relativt enkel å påvise. Det gjør at man ved absolutt uklarhet knyttet til andre kilder, likevel kan lande en konklusjon vedørende grenseforløpet.
Det presiseres at grensen mellom de ulike bruk under hhv. gård X og gård Y normalt er bedre dokumentert gjennom skylddelinger.
Artikkelen har tidligere vært publisert i Bondevennen.
