Hvem har ansvaret for skader turgåere pådrar seg under ferdsel i utmark når skaden skjer i tilknytning til for eksempel en brygge, en bro eller lignende anlegg?
Den norske befolkning er etter hvert blitt godt kjent med sine rettigheter etter friluftsloven. Det følger av friluftslovens § 2 at i utmark kan enhver ferdes til fots hele året når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.
I den urmark som turgåere med hjemmel i friluftsloven benytter, har bonden sin arbeidsplass. Her har han etablert gjerdeklyvere til eget bruk, en brygge ved et fiskevann, eller en liten bro over elven basert på innsamlede tømmerstokker fra trær i nærheten.
For bonden fungerer de aktuelle innretninger tilfredsstillende. Han kjenner deres svakheter, og faller han ned er det hans eget ansvar. Det er han klar over.
Problemet oppstår når en turgåer under ferdsel i bondens utmark tar dennes innretninger i bruk og blir skadet ved at gjerdeklyveren velter, eller broen bryter sammen.
Som utgangspunkt kan vi legge til grunn at bonden som andre folk må opptre forsvarlig. Den gårdbruker som er kjent med at hans eiendom lovlig trafikkeres i henhold til friluftslovens regler, og kjenner til at det vil innebære betydelig konkret risiko å benytte seg av en eller flere av de innretninger han har anbrakt i skogen for egen bruk, bør varsle om faren. Han kan ikke stå og se på at turgåeren skader seg på gjerdeklyveren der det øverste trinnet er løst, uten å komme i ansvar. Vi kaller det skyldansvar – culpa. Gårdbrukeren må ikke opptre uaktsomt.
Et vel så interessant spørsmål er hvorvidt gårdbrukeren kan bli ilagt såkalt objektivt ansvar – dvs. ansvar uten hensyn til utvist skyld. Bonden opptrer som en forsvarlig og ryddig mann/kvinne, som søker å holde alle sine innretninger i orden. På tross av dette oppstår skade. Er gårdbrukeren i en slik situasjon ansvarlig for skaden med den konsekvens at han står ansvarlig for turgåerens eventuelle økonomiske tap? Jeg har søkt etter tilfeller fra rettspraksis uten å finne noen. Heller ikke andre kilder gir en løsning på spørsmålet. Så skal det nok også svært meget til for at gårdbrukeren skal bli ilagt ansvar i en slik sammenheng.
Problemstillingen angitt ovenfor kan illustreres med følgende eksempler:
En jente ble skadet av en stein som løsnet da hun gikk over et gjerde på vei ned til en bekk. Kommunen (som eide gjerdet og grunnen) ble pålagt erstatningsansvar på grunnlag av utvist skyld, som følge av plasseringen av steinen og bruken av denne som støtte for gjerde ned mot bekken. Her burde kommunen forstått at anlegget fremstod som farlig, og valgt en annen løsning ved festing av gjerdepålen.
Tilsvarende finner vi en nylig avsagt dom vedrørende skade i et alpinanlegg. En alpinist ble skadet i en preparert løype ved fall mot en stein. Alpinanlegget ble pålagt økonomisk ansvar for skaden som følge av uforsvarlig varsling/sikring av stein.
Det er imidlertid forskjell på en gårdbruker som kanskje motvillig aksepterer ferdsel gjennom sin utmark, og det alpinanlegg som lokker turister til seg i en kommersiell sammenheng. Kravet til skyld vil bli vurdert forskjellig i de to sakene.
Men budskapet er klart. Gårdbruker må opptre forsvarlig. Dersom han for sin egen del ikke gidder å besørge nødvendig vedlikehold, men er kjent med at andre bruker anlegget, får han ta seg bryet med å varsle om at anlegget (bro, gjerdeklyver, brygge mv.) kan være farlig i bruk.
Denne artikkelen ble først publisert i Bondevennen.
