Hvem har jaktrett?

Det er høst og snart jakttid. Også i år får vi inn henvendelser om hvem som har jaktrett. Hovedregelen er at jaktretten tilhører grunneieren. Men hvem regnes egentlig som grunneier, og hva gjelder når eiendommen ligger i sameie eller er bortleid?

Hvorfor har grunneieren jaktrett?

I historisk perspektiv var retten til jakt uten hund fri for alle, dog med unntak av jakt på elg, hjort og bever. Den frie jaktretten ble på slutten av 1800-tallet et problem for bl.a Heiberg som gjennom oppkjøp av grunn søkte å etablere et jaktområde av enorm størrelse i Ryfylke- og Setesdalsheiene. Dette for å kunne tilby jakt fra ferdig oppsatte hytter til velstående mennesker i hele Europa. For å verne om viltet som var trekkplasteret, fjernet han først rovdyr som jerv på brutalt vis. Deretter måtte han kvitte seg med gjenboere i området som «alltid» hadde tatt seg til rette med jakt også av store dyr. Heiberg var en av pådriverne for jaktloven av 1899. Loven slo fast at retten til jakt lå til grunneieren og bare ham. Innholdet i denne bestemmelsen ble videreført i jaktloven av 1951 og til nåværende viltlov av 1981.

Dette grunneierprinsippet gjør seg også gjeldende der eiendommen ligger i sameie. Som regel vil slike sameier være realsameier, der sameieren er en landbrukseiendom. Men vi finner også tilfeller der jaktretten varig ble skilt fra eiendommen før jaktloven av 1899 trådte i kraft. I de tilfellene får vi en blanding av realsameie og personlig sameie.

Hvem er «grunneier»?

Der utmarksområdet ligger i eneeie har grunneieren rett til alle funksjoner i marken, det være seg beite, skog, fiske, vann/fall og jakt – jfr. Viltloven § 27.

Der eiendommen ligger i sameie, er alle sameierne grunneiere, og de har alle rett til å nyttiggjøre seg eiendommens ressurser. Sameiernes rett til uttak av verdier, er imidlertid ikke lik for alle. Uttaket av fisk, jakt mm er knyttet til hovedeiendommens skatteskyld – skylden. Den er gjennomgående ulik for sameierne.

Har bruksrettshavere jaktrett?

Ved siden av hjemmelshaver (ne) kan vi oppleve at også andre personer/eiendommer har rett til å benytte eiendommen. Per har eksempelvis beiterett til 90 sauer. Pål på nabobruket har rett til å hugge ved til husbehov. Per og Pål har da bruksretter på grunneierens eiendom. Bruksretten er en mer begrenset rett enn eiendomsretten.

I henhold til viltloven § 27 og grunneierprinsippet, er det klart at den som har en beiterett til noen sauer ikke er grunneier, og derfor heller ikke har rett til jakt. Noen ganger oppstår likevel tvister knyttet til hvorvidt vi står ovenfor en sameier eller en ordinær bruksrett.

Utgangspunktet er at i det tilfelle din eiendom ved fradelingen er gitt rett i utmarken på fradelende eiendom i henhold til skyld, står vi ovenfor et sameie. I de tilfeller der din eiendom ved delingen ble gitt rett til å beite 20 sauer eller det antall sauer som kan vinterføs på bruket, står vi imidlertid ovenfor en bruksrett. Men formuleringen i den enkelte skylddelingsforretning kan noen ganger være uklar. Selv om det i forretningen er krysset av for at «nytt sameie ikke har oppstått» kan det bli tvist. Men utgangspunktet er klart: Grunneieren har jaktrett – bruksrettshaveren har ikke jaktrett.

Hvem har jaktrett i sameie?

Viltlovens § 29 regulerer «rett til jakt i sameiestrekning». Bestemmelsen er en videreføring av jaktloven 1951 § 14 som igjen var en fortsettelse av jaktloven fra 1899 § 3.

Dette bestemmelsen har fra 1900 gitt grunnlag for en rekke tvister, hvorav enkelte ble behandlet i Høyesterett. Bestemmelsens ordlyd er en klar kilde til uenighet, ved at den sier:

«i sameie har alle med eiendomsrett eller bruksrett til skog, havnegang, slått eller grunn rett til jakt og fangst med mindre annet følger av avtale eller annet rettsgrunnlag».

Med utgangspunkt i den lovteksten er det ikke underlig at bonden med beiterett for 50 sauer påberoper seg jaktrett til både små- og storviltjakt.

Det reelle innholdet i denne bestemmelsen, er imidlertid annerledes. Vi står her overfor et historisk rettighetsforhold  kalt «kløyvd eigedomsrett». Mens romerne opererte med et prinsipp der en person var eier og de andre rettighetshaverne bruksrettshavere, praktiserte vi i Norge frem til slutten av 1800 tallet «kløyvd eigedomsrett». I det ligger at de ulike funksjonene innenfor et areal er fordelt på ulike eiendommer. Eksempelvis slik at Ola har rett til beite, Per har rett til lauvskog, Petter har rett til barskog, Marit har rett til vann og fiske, Knut har rett til torv osv. Det var med andre ord ikke tale om ordinære bruksretter, men rent eierskap til den angitte funksjon, f.eks barskogen.

Det er for slike spesielle «sameiestrekninger» § 29 har sin anvendelse. Vi finner fremdeles en del sameiestrekninger med kløyvd eigedomsrett, med til dels meget detaljerte oppdelinger. Men det er ikke mange av dem.

Relevante dommer vedrørende § 29 finner vi i Rt. 1916 s. 689 (Høyesterett), Rt. 1959 s. 1161 (Høyesterett) samt LG-2003-4498 (Gulating lagmannsrett).

Kort sagt: rettspraksis å kreve at retten til å drive skogbruk, havnegang, slått eller grunn må være særskilt fordelt på eiendommene, og dessuten eksklusivt benyttet av rettighetshaveren. Da har han jaktrett. En begrenset bruksrett til beite eller ved til husbehov (ordinære bruksretter) faller klart utenfor § 29.

Det er å forvente at Stortinget om ikke alt for lang tid finner grunn til å presisere og dermed klargjøre lovteksten i § 29.

Hvem har jaktrett når eiendommen er bortleid?

Viltlovens § 28 regulerer det tilfellet der landbrukseiendommen er bortleid. Slik bortleie av eiendom finner vanligvis sted ved forpaktning. Med mindre eieren uttrykkelig holder jaktretten tilbake, er det forpakteren som disponerer jakten på eiendommen.

Det er for øvrig slik at grunneieren ikke kan skille jaktretten fra eiendommen i mer enn 10 år. Hverken ved salg eller utleie. Dersom jaktretten leies bort i mer enn 5 år, plikter både leier og utleier å varsle kommunen om leieforholdet.

Kan jaktrett følge av andre grunnlag?

Av rettspraksis fremgår det for øvrig at den ikke er eier/hjemmelshaver til en eiendom, men likevel påberoper seg rett til jakt, ofte påberoper seg subsidiære grunnlag for sitt krav. Som eksempler på slike andre rettsgrunnlag, ser vi at saksøkere påberoper seg «lokal sedvane», «festnede rettsforhold» og «alders tids bruk». Disse anførslene fører normalt ikke frem. Terskelen for å få medhold i slike påstandsgrunnlag har vist seg å være høy.