Vi har mottatt henvendelser fra gårdbrukere som har spørsmål knyttet til tidligere fradelte parseller i utmark. Felles for henvendelsene er at den fradelte parsellen er bebygget med en fritidsbolig. Samtlige hytter har stått i noen tiår, og det har nå oppstått diskusjon om gjerdeplikt. En av bøndene som har henvendt seg til oss er av den oppfatning at det er hytteeieren som har gjerdeplikten. Det har han «alltid hørt hjemme».
Gjerdeplikt reguleres i Grannegjerdeloven fra 1961. I grove trekk innebærer loven at en fastsatt gjerdeplikt som utgangspunktet består, at en nabo kan kreve at den andre naboen deltar i gjerdeholdet (gjerdeholdstvang), og at enhver grunneier har rett til å gjerde inn egen eiendom.
Uenighet om eksisterende gjerdeplikt behandles av tingretten, mens spørsmålet om endringer behandles av jordskifteretten ved gjerdeskjønn. Skjønn kan kreves hvert 15. år.
Grannegjerdeloven har en direkte kobling til Lov om ymse beitespørsmål § 6 og 7. Bonden har objektivt ansvar for den skade hans beitedyr gjør på naboeiendom, f.eks. ved tråskader samt beite ned frukttrær, bærbusker, blomsterbed m.v.
Grannegjerdeloven § 7, tredje ledd har en særregel for hytter i utmark. Bestemmelsen gjør unntak fra lovens hovedregel ved at hytteeieren ikke kan kreve at bonden deltar i gjerdeholdet. Som utgangspunkt må bonden derimot respektere hytteeierens rett til selv å gjerde rundt egen eiendom. Denne gjerderetten følger av § 6, og gjelder med mindre gjerde er forbudt i plan eller ved avtale med grunneier.
Dersom det er bonden som ønsker gjerde rundt fritidseiendommen, må han etter lovens hovedregel kreve grannegjerdeskjønn. Ved skjønnet kan det bli bestemt at gjerde skal settes opp. Gjerdekostnadene trenger imidlertid ikke å fordeles likt mellom partene. Kostnadsfordelingen fastsettes i skjønnet.
Av beskrivelsen ovenfor vil det fremgå at bestemmelsen i grannegjerdelovens § 7 ikke gir bonden fritak for det ansvar han har for sine dyr. Dersom han vil unngå økonomisk ansvar for skader som beitedyrene påfører en fritidseiendom, kan det være aktuelt å begjære gjerdeskjønn. Dette for å skyve en del av gjerdekostnaden over på hytteeier.
De problemene som er beskrevet ovenfor unngås i de fleste tilfeller, ved at det allerede ved fradelingen av hyttetomt blir avtalt og beskrevet at fritidseiendommen har gjerdeplikt. Ved enkelte fradelinger avtales det i stedet at hytteeieren ikke skal sette opp gjerde, slik at at bondens dyr kan beite fritt på eiendommen. Der gjerdeplikt/unnlatelse er skriftlig avtalt, oppstår sjelden problemer.
For ordens skyld skal jeg presisere at en muntlig avtale om gjerdeplikt er like bindende som en skriftlig. Problemet er imidlertid å bevise hva som er avtalt.
Dersom gjerdebestemmelsene er fastsatt ved fradeling av eiendom, er utgangspunktet at avtalen gjelder frem til ny avgjørelse foreligger. En ny avgjørelse kan treffes ved gjerdeskjønn eller i en jordskiftesak. Partene kan også senere avtale en annen ordning.
Dersom eierne av 2 eiendommer avtaler en gjerdeordning mellom seg, gjelder avtalen etter loven for 10 år med 1 års oppsigelse.
Del denne artikkelen
Kontaktperson
