Som grunneier er bonden eksponert for ulike problemstillinger knyttet til eiendommen. Alle er ikke nødvendigvis driftsrelaterte. Arkeologiske funn er en gammel kjenning.
Forurensing oppleves neppe på samme måte som et problem. Det kan være fordi forurensingen er ukjent for myndighetene, og/eller at mer alvorlig forurensing sjeldnere forekommer.
Hva er forurensing?
Forurensingsloven (1981) beskriver i § 6 forurensing som tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen, støy og rystelser, lys og annen stråling, påvirkning av temperaturen – som er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet. Det er likegyldig om det er selve naturen eller mennesker og dyr som skades eller påføres ulempe.
Forurensing skal unngås, jf. § 7:
«Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensing uten at det er lovlig etter §§ 8 eller 9, eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11».
Unntak – «vanlig forurensning»
Landbruksnæringen er preget av så vel lukt som støy og bruk av plantevernmidler og gjødsel. Hvordan kan slik forurensing løpende foregå uten at myndighetene griper inn?
Loven har i § 8 en egen bestemmelse som begrenser plikten til å unngå forurensing. Bestemmelsen er begrenset til «vanlig forurensing» fra bl.a. fiske, jordbruk, skogbruk mv. Også midlertidig anleggs-virksomhet er unntatt. Hva som er «vanlig forurensing» vil kunne endre seg over tid i takt med endringer i driftsmåter, tekniske løsninger og levesett. Disse endringene kan medføre så vel økt som redusert forurensing. Ny teknologi har medført at enkelte typer forurensing som tidligere var vanlig, ikke lenger kan vurderes som «vanlig».
Dersom vi begrenser oss til landbruket gjelder unntaket virksomhet som drives som ledd i tradisjonelt jordbruk. Det omfatter så vel vanlig husdyrhold som korndyrking og hagebruk. Mer spesielle næringer som kan være knyttet til landbruket som pelsdyrfarm og gartneri, faller sannsynligvis utenfor unntaket. Men det fremgår ikke av lovforarbeidene.
Hvilken betydning har det at tradisjonelt landbruk er unntatt fra forurensingsforbudet? Den direkte konsekvens er at naboer som utsettes for lukt/stank, støy fra landbruksmaskiner, halmbrenning mv. ikke kan påberope seg forurensingsloven. De vil måtte påberope seg naboloven, hvilket er utfordrende i et landbruksområde – eller appellere til kommunelegen.
Som et eksempel på hva som faller utenfor unntaket «vanlig forurensing» fra landbruk, viser jeg til at Høyesterett i en dom fra 1992 kom til at brenning av flere tonn muggent brød på et jorde ble ansett å falle utenfor unntaket i § 8. Lovens forbud i § 7 fikk dermed anvendelse.
Man kan merke seg at industrielt husdyrholdfaller utenfor unntaket i § 8. For etablering av industrielt dyrehold kreves normalt tillatelse av landbruks- og matdepartementet etter lov av 16.01.2004 som regulerer svine- og fjørfeproduksjon. I sin saksbehandling vurderer myndighetene særlig hensynet til vern mot forurensing. Men det kreves ikke egen tillatelse etter forurensingsloven.
Den tidligere gjødselforskriften samt regler gitt i den tidligere kommunehelsetjenesteloven er nå erstattet av bestemmelser i folkehelseloven, jordloven og matloven.
Forurensingsloven § 8 omfatter videre alle sider ved vanlig skogbruk, herunder sprøyting, gjødsling, opparbeidelse av plantefelt og fløting men ikke videre bearbeiding av trevirke. Større deponier av bark vil kunne forårsake betydelig avrenning som ikke kan anses som «vanlig forurensing», og vil derfor kreve utslippstillatelse.
«Uvanlig forurensning»
Det synes vanlig at man på landbrukseiendommer finner en egen «dumpingplass». Her finner du ødelagt traktor, bilvrak, ulike ødelagte redskaper og kanskje et par gamle oljefat. Man kan trygt legge til grunn at jorden i denne dumpingplassen er forurenset.
Det er heller ikke uvanlig at bonden etablerer seg med en type virksomhet som ligger litt på siden av vanlig landbruksdrift. Han er kanskje maskinelt utdannet, arbeider i Nordsjøen, og har innredet verksted i redskapshuset for reparasjon av eget og andres landbruksutstyr. Kanskje også påhengsmotorer og en og annen eldre personbil. Over tid akkumuleres oljerester, bremsevæske ol på tomten.
Så langt forurenser bonden sin egen jord. Annerledes ville det være dersom redskapshuset leies bort til Ola som driver verksted. Enten i en driftsbygning uten ordinær drift, eller i egen bygning som er etablert med utgangspunkt i en godkjent leieavtale. Virksomheten drives over noen år, før den avsluttes frivillig eller ved konkurs.
Den mest inngripende formen for organisert forurensing, finner vi der kommunen leier jord til etablering av god gammel søppelplass. Slike avtaler inngås neppe i dag, ved at husholdningssøppel er blitt handelsvare og gjenstand for forbrenning. Vi finner likevel slike søppeldepoter på leid grunn mange steder i landet, eksempelvis Stavanger (avviklet i dag) og på Karmøy. Slike gamle fyllinger vil forurense mange år etter at deponeringen avsluttes.
Hvem er ansvarlig?
Forurensing reiser som nevnt sjelden ansvarsspørsmål før problemstillingen aktualiseres. Kanskje finner forurensningsmyndighetene at det er plassert for mange bilvrak på din landbrukseiendom. Alternativt kan en del av eiendommen være solgt til boligfelt, og under gravearbeid blir forurensingen oppdaget.
Myndighetene krever opprydding, eller sørger selv for oppryddingen og sender deretter regning for ryddekostnadene. Hvem skal betale?
Lovens utgangspunkt er at «den ansvarlige» er den som har forestått forurensingen. Det er normalt eieren av det anlegget som forurenser. Bonden som selv har forurenset må selv rydde opp eller ta regningen. Dersom bonden har leid bort sitt redskapshus til firmaet Mek og Lakk AS som er i full drift, vil selskapet måtte ta regningen. Men hva om selskapet er gått konkurs? Hvem skal da rydde opp?
Et av de viktigste momentene for myndighetene er hvem som har økonomisk interesse i driften. Et annet moment er hvem som har kontroll over selve «forurensingspotensialet» ved virksomheten, og et tredje – økonomisk evne. Flere kan anses å være «ansvarlige» samtidig.
Dersom en forurenset eiendom har vært solgt, kan forurensningsmyndighetene forholde seg både til nåværende eier og til den opprinnelige eieren. Som eksempel kan nevnes Rt-2012 s. 944 (Elverum Treimpregnering AS). Høyesterett slo fast at nåværende eier av grunnen var «den ansvarlige», selv om forurensingen skyldtes en tidligere virksomhet på eiendommen. Høyesterett skrev «Mitt syn er altså at grunneierens ansvar ikke beror på en konkret vurdering av om grunneieren er den nærmeste til å bære ansvaret. Grunneieren er ansvarssubjekt, eventuelt ved siden av andre, og det er bare i helt spesielle tilfeller dette kan tenkes ikke å gjelde». Med andre ord: Grunneieren kan alltid holdes ansvarlig.
Dersom det er flere forurensere, eller myndighetene må velge mellom alternative kandidater til ryddejobben, vil gjennomføringsmuligheten – økonomisk evne – ha stor betydning. Dersom valget står mellom Oslo kommune eller Jørgen Hattemaker, er det sannsynlig at kommunen får regningen.
For å ha nevnt det: Høyesterett avgjorde i 2010 at et morselskap måtte ta regningen for opprydding etter at datterselskapet var konkurs og tomten solgt.
Avtaler
Ved salg av grunn som tidligere har vært benyttet til eksempelvis bensinstasjon eller verksted, er det helt vanlig at man i salgsavtalen regulerer hvem som skal ha ansvaret for forurensing. Det samme kan skje ved salg av landbruksjord til utbyggingsformål, der forholdet til odel, arkeologi og forurensing gjerne reguleres.
Mellom de aktuelle parter vil avtalen gjelde. Men forurensningsmyndighetene behøver ikke å forholde seg til avtalen. De velger den ansvarlige ut fra sine egne vurderinger, jf. ovenfor.
Derfor: Skal du leie bort jord til en virksomhet som forutsetningsvis kommer til å forurense, bør du velge en leietaker med god økonomi.
Erstatning
I 1989 fikk forurensingsloven et nytt kapittel 8. Kapittelet regulerer erstatning for forurensingsskade, dvs. at din forurensing skader annen manns eiendeler. I forhold til erstatning skal jeg kun nevne at kapittel 8 fikk virkning «for skadevoldende tilstand som forelå på ikrafttredelsestidspunktet og for skadevoldende begivenheter etter dette tidspunkt». Typisk der en forurensing fant sted før 1989, men der forurensingen først i 1993 nådde naboens borebrønn.
Denne artikkelen har vært publisert i Bondevennen.
