Milliardbeløp uten rettssikkerhet

11. mai 2018

Skatteetaten overtok i 2016 ansvaret for 21 særavgifter på alt fra motorvogner og sukker til tobakk og elektrisk kraft. Tidligere var det Tolletaten som satt med ansvaret for avgiftene, som utgjør om lag 100 milliarder kroner i proveny.

Overføringen til Skatteetaten er imidlertid ingen garanti for at rettssikkerhet sikres, og flere nye eksempler viser åpenbare svakheter både med lovverket og hvordan Skatteetaten forvalter ansvaret.

Et grunnleggende prinsipp er at staten ikke kan kreve avgift uten forankring i lov. Skatteetaten tapte nylig en sak i Oslo tingrett hvor spørsmålet var om et produkt skulle anses som avgiftspliktig smøreolje. Produktet besto av 70 prosent vann, inneholdt ikke olje, men kunne ha en smørende effekt som mange andre væsker.

For å være avgiftspliktig måtte det dreie seg om en mineraloljebasert smøreolje eller et «tilsvarende produkt av annen opprinnelse». Staten mente avgift kunne ilegges gjennom en såkalt utvidende fortolkning av den vage ordlyden – selv om produktet ikke var en «olje». Det ble også ilagt straffeavgift. Oslo tingrett var imidlertid ikke enig med Skatteetaten, og mente at hverken ordlyd, rettspraksis eller forvaltningspraksis støttet Skatteetatens tolkning. Formålsbetraktninger tilsa at produktet ikke var avgiftspliktig. Staten anket ikke dommen, og den er derfor rettskraftig.

I saker med tvil om tolkningen, bør Skatteetaten for det første arbeide med å få regelverket presisert og i alle fall gjøre sin tolkning kjent før den gis virkning. Og under enhver omstendighet må det ikke ilegges straffeavgift. Bare en slik praksis vil skape forutsigbarhet og gi legitimitet til systemet.

Et eksempel på uheldig regelutforming gjelder beslutningsgrunnlaget for redusert avgiftssats på elektrisk kraft. Avgiften er 16,58 øre per kWh, mens redusert sats er 0,48 øre per kWh. Avgjørende for å få redusert sats er i noen henseender hva bedriftens næringskode er i Enhetsregisteret. Enhetsregisteret foretar klassifiseringen av næringskode basert på bedriftens vedtektsfestede formål. Vi har erfart at Enhetsregisteret har registrert bedrifter med feil næringskode, men likevel følger det av regelverket at avgiftssatsen først endres og gis virkning fra det tidspunktet koden korrigeres. Og dette selv om det er Enhetsregisteret som står bak feilen.

Vi stiller oss undrende til om næringskodene er egnet som beslutningsgrunnlag for redusert sats. Det minste man kan forvente er at Skatteetaten informerer om konsekvensene av hvilken næringskode en bedrift registreres med.

Et annet eksempel som også gjelder avgift på elektrisk kraft, er den avgiftspliktiges adgang til å rette eller klage. Det er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp at den som berøres av et inngrep kan be om endring eller klage. Dette fremkommer også av skatteforvaltningsloven. Særavgiftssystemet legger opp til at nettselskapet baserer fakturering av avgift (med enten ordinær eller redusert sats) på dokumentasjon fra bedriften. Dokumentasjonen kan gjelde næringskode eller andre forhold.

Har bedriften gjort feil i den dokumentasjon som er levert nettselskapet og skulle hatt redusert avgiftsats, er det imidlertid nettselskapet som i så fall skal foreta endring eller klage, og ikke den avgiftspliktige selv. Noen nettselskaper er sitt ansvar bevisst og foretar endring eller klage, mens andre nettselskaper ikke vil foreta slik endring med begrunnelse at det er bedriften selv som er ansvarlig for at levert dokumentasjon er riktig. Slik fratas i realiteten den avgiftspliktige sin rett til å endre eller klage på avgiftssatsen. Skattekontoret trekker i slike tilfeller på skuldrene, og svarer at de ikke kan gjøre noe så lenge nettselskapet ikke vil foreta endring. Dette er neppe i tråd med skatteforvaltningsloven eller de prinsipper som skal sikre god saksbehandling.

Kjernen i rettssikkerhetsbegrepet er at like tilfeller behandles likt og at vedtak i forvaltningen må ha hjemmel i lov. Skattesystemet er ikke perfekt, men tilliten opprettholdes gjennom nettopp forutberegnelighet og en mulighet for skattyter til å klage og gå til domstolene. Slik utvikles også skattelovverket gjennom presiseringer, utarbeidelser av håndbøker og så videre. I lys av dette har vi også forventninger til hvordan Skatteetaten skal forvalte særavgiftslovgivningen, men så langt synes etaten å ha en vei å gå.

Debattinnlegget ble først publisert den 9. mai 2018 i Finansavisen .

Del denne artikkelen