27. mai 2019 avsa Høyesterett en kjennelse om rekkevidden av plikten til å fremlegge bevis etter begjæring om bevistilgang. I kjennelsen trekker Høyesterett opp retningslinjene for hvilke krav som stilles til en slik begjæring.
Kort om saken
Felleskjøpet hadde inngått kontrakt med det sveitsiske selskapet Infor om leveranse av et forretningssystem til Felleskjøpet – et såkalt ERP-system (Enterprise Resource Planning). Felleskjøpet hevet kontrakten på grunn av påstått forsinkelse, og fremsatte 17. juni 2016 krav om erstatning for Nedre Romerike tingrett. Infor hevdet på sin side at forsinkelsen i hovedsak skyldtes forhold på Felleskjøpets side.
Infor ble dømt til å betale kroner 288 millioner i erstatning, og anket saken inn for Eidsivating lagmannsrett. Under saksforberedelsen i ankesaken fremsatte Infor begjæring om at Felleskjøpet skulle fremlegge en omfattende mengde dokumenter (begjæring om bevistilgang).
Felleskjøpet motsatte seg fremleggelse av dokumenter som ikke tidligere hadde blitt overlevert til Infor. Under saksforberedelsen avsa lagmannsretten kjennelse om at Felleskjøpet var pliktig til å fremlegge dokumentasjonen innen i overkant av 5 uker. Felleskjøpet anket kjennelsen inn for Høyesterett, som avsa kjennelse i saken 27. mai 2019.
Det rettslige utgangspunktet
Etter tvisteloven § 21-4 skal partene i sivile saker sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. Partene skal gi de redegjørelser og tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle plikten, og har plikt til å gi forklaringer og bevistilgang i henhold til § 21-5.
Nærmere regler om bevistilgang er inntatt i tvisteloven § § 26-5 og 26-6. Det følger av § 26-5 at den som har tilgang til dokumenter som kan utgjøre bevis i saken, plikter å stille disse til rådighet. En begjæring om bevistilgang kan nektes hvis det vil føre til kostnader som ikke står i rimelig forhold til tvisten og den bevisets mulige verdi.
Videre oppstiller tvisteloven § 26-6 krav om at en begjæring om bevistilgang må spesifiseres slik at det er klart hvilke bevisgjenstander som kreves fremlagt. Spesifikasjonskravet kan lempes om det er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme.
Høyesteretts vurdering
Høyesterett til grunn at tvistelovens bestemmelser bevistilgang oppstiller tre hovedkrav:
- For det første må gjenstandene som kreves fremlagt utgjøre bevis i saken – det stilles altså krav til relevans.
- For det andre må gjenstandene spesifiseres.
- For det tredje er det krav om forholdsmessighet mellom gjenstandenes mulige bevisverdi og kostnaden det vil ha å fremskaffe bevisene.
Hva gjelder kravet til relevans, kom Høyesterett til at Infor ikke i tilstrekkelig grad hadde beskrevet hva de fremprovoserte bevisene skulle underbygge – altså hvorfor de var relevante. I kjennelsen påpeker Høyesterett at partenes pretensjoner om bevisets relevans ikke er avgjørende. Domstolene må foreta en selvstendig prøving av om relevanskravet i tvl. § 26-5 er oppfylt.
Videre kom Høyesterett til at bevispåleggene ikke var spesifisert i tilstrekkelig grad. Det ble påpekt at aksept av bevisbegjæringer med krav om fremleggelse av «all kommunikasjon» og «ethvert skriftstykke», vil legge til rette for ordninger man ellers ser i anglo-amerikansk rettstradisjon.
Endelig la Høyesterett til grunn at gjennomføringen av bevispålegget ville være svært tids- og kostnadskrevende. Samlet var pålegget ikke tilstrekkelig spesifisert og måtte anses uforholdsmessig.
