Maritime Construction Solutions AS saksøkte i november 2016 tidligere daglig leder/styreleder i Bergen Group Hanøytangen AS, med krav om erstatning på inntil 44 millioner kroner. Stavanger tingrett avsa dom i saken 11. mai 2018, og frifant daglig leder/styreleder for erstatningskravet.
Sakens bakgrunn
Bergen Group Hanøytangen AS drev frem til våren 2015 et verft på Hanøytangen utenfor Bergen, hovedsakelig rettet mot servicearbeider for offshore fartøyer.
Bakgrunnen for saken er at Bergen Group Hanøytangen AS og riggselskapet Borgland Dolpin Pte Limited høsten 2014 inngikk en avtale om at verftet skulle utføre arbeider på boreriggen Borglund Dolphin. Maritime Construction Solutions AS ble engasjert som underleverandør, og skulle blant annet stå for sveisearbeidene.
Underleverandøravtalen mellom Bergen Group Hanøytangen AS og Maritime Construction Solutions AS var inngått på såkalt «back to back» basis, det vil si at kontraktbetingelsene i hovedavtalen mellom verftet og riggeieren ble videreført i underleverandøravtalen. I tillegg var det i underleverandøravtalen tatt inn et vilkår av typen «paid if and when paid», som innebar at underleverandørens rett til betaling var avhengig av når og i hvilket omfang verftet fikk betalt fra riggeier for de aktuelle arbeidene.
Det ble ikke stilt noen form for sikkerhet for verftets betalingsforpliktelser til underleverandøren, hverken i form av bankgaranti eller morselskapsgaranti.
Problemer i prosjektet
Det oppsto raskt problemer med gjennomføringen av prosjektet. Verftet mente at Maritime Construction Solutions AS manglet vilje og evne til å gjennomføre sine forpliktelser etter underleverandøravtalen, og verftet vurderte å avbestille deler av arbeidene. Samtidig kritiserte Maritime Construction Solutions AS verftet for å ikke følge opp endringsordrekrav, og underleverandøren valgte etter en stund å stanse arbeidene helt i påvente av godkjenning av endringsordrekravene.
Bergen Group Hanøytangen AS mente at å stanse arbeidene i påvente av godkjenning av endringsordrekrav var et brudd på den såkalte «hoppeplikten», som innebærer at en underleverandør skal iverksette arbeider som er instruert av verftet selv om det ikke er oppnådd enighet om de pålagte arbeidene er endringsarbeid eller ikke, og pris og andre vilkår for endringsarbeidene. På denne bakgrunn besluttet Bergen Group Hanøytangen AS å heve underleverandøravtalen med Maritime Construction Solutions AS i begynnelsen av desember 2014. Samtidig engasjerte verftet Radøygruppen AS til å sluttføre arbeidene som Maritime Construction Solutions AS skulle foretatt.
Konkurs i Bergen Group Hanøytangen AS
Etter at arbeidene på riggen var fullført og riggen hadde forlatt verftet oppsto det tvist mellom verftet og riggeieren om betaling for arbeidene. Riggeieren aksepterte blant annet ikke krav om betaling for tilleggsarbeider. På bakgrunn av manglende betaling fra riggeieren, og en kritisk økonomisk situasjon både hos Bergen Group Hanøytangen AS og i Bergen Group-konsernet, måtte Bergen Group Hanøytangen AS melde oppbud og selskapet ble tatt under konkursbehandling høsten 2015.
Maritime Construction Solutions AS hadde ikke mottatt noen betaling fra verftet forut for hevingen, og grunnet konkursen ble det klart at selskapet kun ville motta dividende på mellom 25 % og 35 % av fra konkursboet.
Søksmålet
Maritime Construction Solutions AS gikk 11. november 2016 til søksmål mot daglig leder i Bergen Group Hanøytangen AS, med påstand om at han var erstatningsansvarlig for Maritime Construction Solutions AS sitt tap. Erstatningskravet var satt til et beløp på inntil kr. 44 000 000, med tillegg av forsinkelsesrenter. Erstatningskravet ble under saksforberedelsen justert til kr. 28 437 500 grunnet utbetalinger fra boet.
Maritime Construction Solutions AS hevdet at daglig leder var ansvarlig som følge av uaktsomhet og illojalitet ved inngåelse av underleverandøravtalen. Dette bl.a. fordi han kjente til at verftet hadde en vanskelig økonomisk situasjon ved inngåelsen av underleverandøravtalen, og at Maritime Construction Solutions AS ikke ville ha inngått avtalen om selskapet hadde kjent til verftets situasjon.
Maritime Construction Solutions AS hevdet videre at daglig leder var erstatningsansvarlig for urettmessig heving av underleverandøravtalen. Maritime Construction Solutions AS mente at selskapet hadde levert kontraktsmessig, og at det var forhold på verftets side som medførte forsinkelser og andre problemer i prosjektet. Videre hadde volumet på endringsordrer i prosjektet blitt så stort at underleverandøren ikke var pliktig til å påta seg tilleggsarbeidene uten betaling eller sikkerhet for betaling fra verftet.
Daglig leder gjorde på sin side gjeldende at han at ikke hadde utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, verken forut for kontraktsinngåelsen eller under kontrakten, og han påsto seg frifunnet for erstatningskravet.
Rettsaken ble avholdt i Stavanger tinghus over 15 dager i januar/februar 2018. Partene avga forklaring, og det ble hørt 17 vitner. I tillegg ble en omfattende menge dokumenter gjennomgått. Dommen er på 58 sider, og er både grundig og velskrevet. Kun noen hovedmomenter fra dommen vil bli presentert her.
Rettens vurdering av uaktsomhet og illojalitet ved inngåelsen av underleverandøravtalen
Retten kommer til at daglig leder hadde nødvendig innsikt i Bergen Group Hanøytangen AS sin økonomiske situasjon ved tiden for inngåelse av underleverandøravtalen. Retten mener også at vurderingene knyttet til om det var grunnlag for fortsatt drift, slik det fremkom i selskapets årsberetninger, var forsvarlige.
Retten kommer videre til at de vurderinger daglig leder og hans medarbeidere gjorde knyttet til om verftet ville kunne oppfylle sine forpliktelser ved å påta seg riggprosjektet var forsvarlige.
Retten er av den oppfatning at Maritime Construction Solutions AS var kjent med verftets økonomiske situasjon ved avtaleinngåelsen. Retten skriver at «realiteten i saken er i bunn og grunn at MCS har valgt å inngå en underleverandøravtale med verftet, med grunnleggende kunnskap om verftets lave egenkapital og svake likviditet, uten å kreve konserngarantier eller bankgarantier for rettidig betaling fra verftets side. MCS kan i lys av dette ikke se at det etableres ansvar for [daglig leder] for informasjonssvikt ved kontraktsinngåelsen for det som reelt er konsekvenser av en uheldig utvikling av kontraktsforholdet».
Rettens vurdering av uaktsomhet ved beslutningen om å heve underleverandøravtalen
Retten kommer til at daglig leders samtykke til at underleverandøravtalen skulle heves var basert på en forsvarlig saksbehandling, hvor han mottok informasjon fra sine egne og riggselskapets medarbeidere, og han fikk en vurdering fra verftets juridiske rådgivere.
Retten tar ikke direkte stilling til om beslutningen om å heve var rettmessig. Men det fremheves i dommen at det ikke er direkte sammenheng mellom verftets ansvar for en urettmessig heving og det personlige ansvaret verftets tillitpersoner kan ilegges. Når det gjelder et mulig ansvar for verftet må verftet identifiseres med sine arbeidstakere og kontrakthjelpere, og bære risikoen for om disse kan ha en uriktig oppfatning av fakta og forståelsen av kontraktsvilkår. Når det gjelder et personlig ansvar for daglig leder vil et ansvar utelukkende knyttes til hans egne handlinger eller unnlatelser. Det innebærer at selv om informasjonen han mottar er feilaktig, vil han være ansvarsfri om hans vurdering av denne informasjonen etter forholdene er forsvarlig.
Retten vurderer særskilt betydningen av at verftet bestemte seg for å heve underleverandøravtalen fremfor å terminere (avbestille) den. Ved en terminering ville Maritime Construction Solutions AS ha krav på oppgjør på et mye tidligere tidspunkt enn ved en heving.
Retten påpeker at dersom verftet mente at det var grunnlag for heving, vil det være opp til verftet å avgjøre om en vil gå for denne kontraktsanksjonen fremfor en avbestilling av kontrakten, og at denne vurderingen ikke kan overprøves av retten. Dette gjelder selv om det var åpenbart at valget av hevingsformen ville innebære en fordel for verftets likviditet opp mot utbetalingene fra riggeieren.
Oppsummering
Selv om muligheten for personlig ansvar for et selskaps kontraktsbrudd er en realitet, understreker dommen noen viktige utgangspunkter:
- Et aksjeselskap er en juridisk person, og en kontraktspart kan ikke påregne dekning i annet enn selskapets eiendeler for sine krav
- Om selskapets daglige leder fatter en beslutning som medfører at selskapet begår kontraktsbrudd er det ikke ensbetydende med at den daglige lederen kan holdes personlig ansvarlig for tap kontraktsparten påføres ved kontraktsbruddet
- Dersom et selskap kan velge mellom ulike rettmessige sanksjoner ved et kontraktsbrudd, kan ikke domstolene overprøve valget av sanksjon
- Profesjonelle parter må selv ta ansvar for den risiko som følger av inngåtte kontraktbestemmelser. Dersom risikoen slår til kan man ikke forlange at kontraktsmotparten skal avhjelpe dette ved å avstå fra å utnytte sine kontraktsmessige posisjon.
- Dersom en profesjonell part ikke ønsker å påta seg en risiko som følger av foreslåtte kontraktbestemmelser må parten selv ta ansvar for å redusere eller fjerne risikoen, for eksempel ved å kreve bankgaranti for å sikre seg mot betalingsmislighold.
Det blir spennende å se om dommen vil bli anket.
Vurderingene av om det var forsvarlig grunnlag for verftet til å påta seg riggprosjektet, herunder om det var grunnlag for fortsatt drift slik det ble kommunisert til kontraktsparter og omverdenen gjennom selskapets årsregnskaper, er skjønnsmessige. Lagmannsretten kan komme til en annen konklusjon enn tingretten. Dette vil ha betydning for spørsmålet om daglig leder burde ha kommunisert verftets økonomiske stilling tydeligere i forbindelse med inngåelsen av underleverandøravtalen.
Videre kan lagmannsretten ha en annen oppfatning av balansepunktet mellom kontraktsparters ansvar for egen risiko og lojalitetshensyn overfor kontraktsmotpart, og derav om daglig leder i større grad skulle hensyntatt virkningene for kontraktsmotparten da det ble besluttet å heve underleverandøravtalen.
