Kan man opptre uaktsomt og likevel slippe erstatningsansvar for feil man har begått som styremedlem? Dette spørsmålet tok Høyesterett nylig stilling til i en dom (HR-2021-967-A) som gjaldt krav om erstatning mot tre styremedlemmer som hadde brutt plikten til å varsle kreditorene om selskapets økonomiske vansker. Temaet for Høyesteretts behandling var kravet til årsakssammenheng mellom manglende varsling og det anførte tapet, og hvordan tapet skulle beregnes. Dommen endte med at styremedlemmene ble frifunnet og slapp å betale erstatning. I denne artikkelen kan du lese hvorfor.
Til tross for at styremedlemmene hadde opptrådt på en måte som gjorde dem erstatningsansvarlige, slapp de å betale erstatning til kreditoren som hadde saksøkt dem. Dette skyldtes at Høyesterett mente at manglende varsling ikke hadde forårsaket noe tap hos kreditor. Tvert imot mente Høyesterett at kreditors fordring hadde minsket på grunn av styremedlemmenes unnlatte varsling.
Høyesterett tok også stilling til om kreditor kunne velge starttidspunkt for tapsberegningen innenfor perioden som skyldner hadde vært uaktsom. Høyesterett kom frem til at saksøker måtte forholde seg til tidspunktet da uaktsomheten oppsto.
Dommen viser at man må ta hensyn til utviklingen av kreditors tap i hele perioden hvor uaktsomheten består. Det er kun nettotapet til kreditor, som følge av den erstatningsbetingende adferden, som skal erstattes.
Kort om sakens bakgrunn
Saken gjaldt erstatningskrav mot styremedlemmer i et entreprenørselskap som hadde gått konkurs.
Da selskapet gikk konkurs hadde den ene underentreprenøren, Landskapsentreprenørene AS, utestående krav mot entreprenørselskapet på kr 1,7 millioner, som det ikke var dekning for i konkursboet. Landskapsentreprenørene AS reiste søksmål mot selskapets styremedlemmer med krav om å få erstattet utestående krav.
Høyesterett slapp ikke inn den delen av anken som gjaldt ansvarsgrunnlag, men tillot anken hva gjaldt spørsmålet om årsakssammenheng og økonomisk tap.
Ansvarsgrunnlaget var dermed endelig avgjort i lagmannsretten, dvs. at styremedlemmene var erstatningsansvarlige som følge av manglende varsling om selskapets svake økonomiske stilling. Saken for Høyesterett var da begrenset til spørsmålet om årsakssammenheng og utmåling av tap, nærmere bestemt om styremedlemmenes uaktsomhet hadde forårsaket noe tap hos Landskapsentreprenørene AS, og hvordan størrelsen på det eventuelle tapet skulle beregnes.
Nærmere om tapet og tapsberegningen
Det var klart at Landskapsentreprenørene AS hadde krav på å få dekket det økonomiske tap som sto i årsakssammenheng med, det vil si var forårsaket av, at styremedlemmene unnlot å sørge for varsling av kreditorene.
Det er et generelt prinsipp i erstatningsretten at skadelidte skal stilles i samme situasjon som om skadevolder (her: styremedlemmene) ikke hadde opptrådt uaktsomt. Høyesterett anga derfor at det ved tapsberegningen måtte foretas en sammenligning mellom to forskjellige hendelsesforløp:
- Det hypotetiske hendelsesforløpet dersom styremedlemmene på aktsomt vis hadde varslet kreditorer om selskapets økonomiske situasjon.
- Det faktiske hendelsesforløpet hvor styremedlemmene ikke informerte kreditorer om den økonomiske situasjonen.
Det er den økonomiske differansen mellom disse to hendelsesforløpene som utgjør det erstatningsmessige tapet til kreditor.
Styret i vår sak misligholdt sin varslingsplikt sammenhengende over en periode på hele ca. 1,5 år; fra 1. januar 2016 til 8. mai 2017. Det spesielle var at kreditors totale utestående i samme periode ble redusert fordi selskapet nedbetalte krav som Landskapsentreprenørene AS hadde opparbeidet seg mot selskapet forut for uaktsomhetstidspunktet. Dette var utgangspunktet for Høyesteretts vurdering, og ble formulert på følgende måte:
«spørsmålet er derfor hva som ville skjedd med de fordringene Landskapsentreprenørene allerede hadde opptjent på uaktsomhetstidspunktet. Rent faktisk ble de i hovedsak betalt før konkursen. Men hadde det samme skjedd dersom styremedlemmene hadde opptrådt aktsomt og gitt tilstrekkelig informasjon?»
Høyesterett forutsatte at Landskapsentreprenørene AS ikke ville ytt tjenester til selskapet fra 1. januar 2016 dersom styret hadde varslet om de økonomiske realitetene, da retten anså det som usannsynlig at Landskapsentreprenørene AS ville akseptert å yte sin leveranse på kreditt.
Dermed var spørsmålet om det var sannsynlig at kreditors tap faktisk ble mindre som følge av uaktsomheten, sammenlignet med den hypotetiske situasjonen hvor Landskapsentreprenørene AS hadde stanset sitt arbeid 1. januar 2016. Høyesterett beskriver dette som at kreditor kun «får erstattet den forverringen av selskapets økonomiske stilling som uaktsomheten forårsaket». Hadde selskapet blitt slått konkurs 1. januar, hadde kravet vært tapt på grunn av manglende dekning i boet.
Da selskapet fortsatte sin drift utover 2016, mottok imidlertid Landskapsentreprenørene AS flere innbetalinger på utestående fakturaer fra før 1. januar som måtte komme til fradrag i tapet som Landskapsentreprenørene var påført etter dette. Siden innbetalingene var større enn dette tapet, oppsto det ikke noe nettotap som følge av uaktsomheten. Dermed var det heller ikke grunnlag for å tilkjenne noen erstatning.
Kan kreditor velge fra hvilket tidspunkt tapsutmålingen skal foretas?
Lagmannsretten kom til at 1. januar 2016 var utgangspunktet for tapsutmålingen for styremedlemmenes uaktsomhet var. Høyesterett vurderte om skadelidte fritt kunne velge å påberope seg et senere tidspunkt som utgangspunkt for utmålingen, fordi man da ville kommet bedre ut erstatningsmessig.
Fra 1. januar 2016 frem til 16. august 2016 betalte selskapet store deler av den eldre gjelden til Landskapsentreprenørene AS, slik at deres utestående var mindre i august enn i januar. Landskapsentreprenørene AS anførte derfor at utgangspunktet for beregningen av det økonomiske tapet burde være 16. august 2016, da de uoppgjorte fordringene var på sitt laveste. Økningen i fordringene fra 16. august og frem til konkursen ville da være et nettotap som ville gitt krav på erstatning.
Løsningen ble at kreditor ikke kunne velge et slikt senere utgangspunkt for erstatningsberegningen. Høyesterett viste til at styrets uaktsomhet måtte sees på som én sammenhengende skadehendelse, som det ikke var naturlig å dele opp i flere «enkeltuaktsomheter». Hvorvidt det foreligger et tap må derfor bedømmes med utgangspunkt i når uaktsomheten startet. Dersom det foreligger et nettotap sett ut fra hele uaktsomhetsperioden, er det dette tapet som skal erstattes.
Avslutning
Resultatet i dommen kan umiddelbart fremstå bemerkelsesverdig, fordi man tenker at styremedlemmene ikke bør få noen fordeler av å ha opptrådt uaktsomt.
Løsningen må likevel sees på som en logisk konsekvens av erstatningsrettens årsaks krav, om at det er tapet den uaktsomme atferden faktisk har resultert i, som skal erstattes. Dette er et rent spørsmål om årsak og virkning, og ikke en moralsk vurdering. Det avgjørende var at kreditor ikke ville vært i en bedre økonomisk stilling, hvis styremedlemmene hadde varslet om den økonomiske situasjonen, da plikten til å gjøre dette oppsto.
