Etter aksjeloven (asl.) § 3-8 vil avtaler med stor verdi mellom selskapet og en aksjeeier, en aksjeeiers morselskap, et styremedlem eller daglig leder – ikke være bindende for selskapet uten at avtalen godkjennes av generalforsamlingen.
Dersom en slik ugyldig avtale er inngått, kan selskapet – eller selskapets konkursbo – kreve at mottakeren skal tilbakeføre det som er mottatt.
Den som på selskapets vegne har medvirket til oppfyllelse, er etter § 3-7 annet ledd på skyldgrunnlag (culpa) ansvarlig for at tilbakeføringen finner sted. Tilbakeføringsregelen for medvirkeren er den samme som ved ulovlig utdeling fra selskapet.
Høyesterett har i en dom avsagt 6.juni 2019 (2019 (Marine Subsea AS – HR-2019-1073-A) tatt stilling til spørsmålet om et konkursbo kan gjøre gjeldene krav mot daglig leder etter disse bestemmelsene i en situasjon der kravene (med ett unntak) ved konkursåpningen allerede var foreldet på selskapets hånd.
Konkursboet – som representant for kreditorfellesskapets interesser, argumenterte med at bestemmelsene i asl. § 3-8 er gitt til beskyttelse av selskapskapitalen til vern for selskapets kreditorer. De argumentere også at disse interessene ikke hadde kunnet bli tilfredsstillende ivaretatt av selskapets styrende organer som følge av interessefellesskap mellom de som var mottakere etter de ugyldige avtalene og selskapets hovedaksjonærer og tillitsvalgte. («Bukken og havresekken.»)
I en slik situasjon mente konkursboet at det var rettslig grunnlag for boet å gjøre kravene gjeldende som selvstendige krav. Boet henviste til Høyesteretts dom i den såkalte Sedal-saken (Rt. 2007:220), der revisor ved erklæring til Foretaksregisteret uriktig hadde bekreftet at aksjekapitalen var innbetalt til selskapet (Kristiansand Dataopplæring AS). Høyesterett holdt revisor ansvarlig for den manglende innbetalingen, selv om selskapets krav var foreldet på det tidspunkt konkursboet til Kristiansand Dataopplæring AS gjorde kravet gjeldende.
Selv om Høyesterett i saken Marine Subsea AS uttalte at «[i] visse situasjoner kan formålet med et kravgrunnlag og reelle hensyn likevel tilsi at konkursboet gis et selvstendig krav», kom man imidlertid enstemmig til at det ikke var grunnlag for å anse boets krav som selvstendige krav. Det ble blant annet lagt vekt på at tilbakeføringskravene som boet i dette tilfellet gjorde gjeldende ville måtte bygge på en sammensatt vurdering, mens man i Sedal-saken stod overfor en krav med større grad av garantipreg. Videre ble det fra Høyesteretts side lagt vekt på at mange av de tilleggsfrister et bo tidligere var blitt tilgodesett med var blitt fjernet ved vedtakelsen av foreldelsesloven 1979.
Konsekvensen av dommen er følgelig at foreldelsesfristen for tilbakeføringskrav etter asl. § 3-8 tredje ledd, jf. § 3-7 også på konkursboets hånd vil begynne å løpe den dag oppfyllelsen som selskapet ikke var forpliktet til, fant sted.
Til like med det Høyesterett falt ned på vedrørende tilsvarende problemstilling i tilknytning til ansvarsregelen i asl. § 17-1 i den såkalte Finance Credit I-dommen (Rt. 2008:833), ble det henvist til at et ev. utvidet vern mot foreldelse til fordel for kreditorfellesskapet, krever lovgivning.
Sett i lys av samfunnsutviklingen som har funnet sted siden foreldelsesloven, er det et spørsmål om ikke lovgiver bør ta tak i den problemstilling som Høyesterett har pekt på i to dommer. Det faller en raskt i øynene at dagens regelverk kanskje ikke i tilstrekkelig grad verner om selskapskapitalen og kreditorinteressene.
