Vi lever i en tid der mange mennesker gifter seg både én og flere ganger, samtidig som mange mennesker sitter på til dels betydelige verdier, både opptjente og arvede. Ved ekteskapsinngåelse håper man selvsagt at det skal vare for alltid, men samtidig er det en kjedelig realitet at alle ekteskap til slutt skal oppløses, det være seg ved skilsmisse eller ved død.
Ved ekteskapets slutt skal det foretas et skifte, hvor ektefellenes felles aktiva skal deles. Om man ikke har inngått avtale om noe annet, er utgangspunktet at alle aktiva inngår i såkalt ekteskapelig felleseie. Noe som i utgangspunktet innebærer at nettoverdiene ved skifte skal deles mellom partene.
Skjevdeling og «klart kan føres tilbake til»
Når en part ved inngåelse av ekteskap tar med seg verdier av noe omfang inn i ekteskapet, eller senere mottar verdier i form av arv eller gave fra foreldre eller annen nær familie, har denne parten, eller partens arvinger, rett til å holde disse verdiene utenfor deling når skifte skal foretas. Dette kalles skjevdeling, og regelen om dette fremgår i ekteskapslovens § 59. Ordlyden i bestemmelsens 1. ledd er at
«Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen»
Nettopp begrepet «klart kan føres tilbake til» gir betydelige utfordringer. All den tid lovens hovedregel er at ektefellenes felleseie skal deles likt, vil «bevisbyrden» for at konkrete midler kan unntas fra delingen ligge hos den ektefellen som krever skjevdeling. Hen vil da måtte bevise at de verdiene som kreves skjevdelt er verdier hen selv har mottatt ved arv eller gave, eller at de forelå ved ekteskapets inngåelse, og at det ikke senere har funnet sted en sammenblanding som innebærer at midlene ikke klart kan føres tilbake til verdier som var gjenstand for skjevdeling da de ble mottatt.
Det fins omfattende rettspraksis på dette området, og domstolene foretar normalt en relativt konkret vurdering av om vilkårene for skjevdeling er oppfylt. Jevnt over kan man imidlertid si at skjevdeling i stor grad vil være et bevisspørsmål, og at det avgjørende for resultatet er hvilket faktum retten legger til grunn i dommen. Det stilles krav om solide beviser for at midlene fyller vilkårene for skjevdeling, ref. ordlyden «klart kan føres tilbake…»
Eksempel 1
Man kan tenke seg en situasjon hvor den ene ektefellen har arvet kr 900 000 fra sine foreldre, og at disse er brukt til oppussing og oppgradering av partenes felles bolig. Her vil arvemottageren anføre at den delen av verdien på boligen som skyldes oppussingen skal holdes utenfor delingen, og det kun er det resterende som skal deles, mens ektefellen vil anføre at det har funnet sted en sammenblanding av verdier som gjør at kriteriet for skjevdeling ikke lenger er oppfylt. I utgangspunktet vil den andelen av boligverdien som klart kan føres tilbake til oppussingen være gjenstand for skjevdeling, men her vil man kunne få utfordrende bevis- og takseringsspørsmål.
Dersom man finner det uklart hvilke verdier som kan føres tilbake til oppussingen, kan retten i slike situasjoner konkludere med at skjevdelingen ikke kan finne sted. Dette vil være en betydelig negativ konsekvens for den som mener seg berettiget skjevdeling.
Eksempel 2
Et annet eksempel er der en ektefelle har satt arven sin inn på sparekonto, hvor det både før og etter arven er satt inn løpende sparing fra mottatt lønn og andre inntekter som inngår i felleseiet. Hvis det ikke er tatt ut penger fra kontoen vil arvemidlene være forholdsvis lette å påvise, men om det har vært transaksjoner i flere retninger vil det fort kunne konkluderes med at det foreligger sammenblanding i en grad som gjør at kun en mindre del kan skjevdeles.
Eksempel 3
Om en part har arvet en eldre fritidsbolig, et småbruk e.l., vil eiendommen oftest stå i mottakerens navn i grunnboka. Dersom ektefellene har tatt eiendommen i bruk som hytte, og i denne forbindelse brukt penger (felleseiemidler) på oppussing og modernisering, , vil eiendommen i utgangspunktet kunne skjevdeles, men likevel slik at den verdien som må tilskrives oppussingen er gjenstand for likedeling (dette gjelder selv om det er hjemmelshaverens lønnsinntekter som er brukt – disse inngår i felleseiet!). Om oppussingen har betydelig omfang, vil det også være et argument i retning av at det foreligger en sammenblanding som utelukker skjevdeling.
Eksempel 4
Det kan også tenkes en situasjon hvor en part ved ekteskapsinngåelsen eide et firma med beskjeden aksjeverdi, men hvor parten (evt. begge parters) arbeidsinnsats i firmaet under samlivet har ført til at aksjeverdien er betydelig økt på skiftetidspunktet. Foruten problemstillingen «klart kan føres tilbake til» vil man også kunne sette spørsmålstegn ved om skjevdeling av disse verdiene vil føre til et klart urimelig resultat, jf. el. § 59, 2. ledd.
Det kan tenkes flere måter å forebygge kompliserte konflikter knyttet til skjevdeling på:
- Kontante skjevdelingsmidler som ikke skal brukes på kort sikt bør holdes på egen konto, aksjesparekonto eller lignende, og bør ikke settes på konto hvor også felleseiemidler, for eksempel løpende lønnsinntekter, blir plassert.
- Om faste eiendommer er gjenstand for skjevdeling bør de være registrert på den berettigete alene. Tar man opp lån med pant i slike gjenstander bør man ha en særskilt avtale om hvordan dette lånet skal fordeles.
- Dersom en part bruker skjevdelingsmidler til å øke verdien på felleseie (hus, hytte e.l.), bør det være inngått en skriftlig avtale som sier hvordan og i hvilken utstrekning parten som eide midlene skal kunne holde midler utenfor deling basert på de midlene som er brukt.
- Dersom partene er enige om at visse aktiva skal kunne holdes utenfor deling ved fremtidig skifte, vil en tydeligere måte å påvise dette på være å inngå avtale om særeie. En slik avtale må inngås som ektepakt for å være gyldig.
For alle ektefeller som har problemstillinger knyttet til verdier man eier, så kan et generelt råd være å bli enige om mest mulig, ev. med bistand fra advokat, mens man er vel forlikte og skifteprosessen synes å ligge langt frem i tid.
