«Back to back»-reguleringer brukes ofte i offshoreprosjekter, og innebærer – litt forenklet – at sentrale kontraktbestemmelser videreføres i sin opprinnelige form nedover i hele kontrakthierarkiet. Gjøres det riktig, oppnås en effektiv kontraheringsmodell med økt kontroll med risikofordelingen.
Ved feil bruk, vil «back to back»-reguleringer lett kunne resultere i ubalanserte kontrakter og svært kostbare konsekvenser for underleverandøren.
Når brukes kontrakter «back to back»?
Vi tar her utgangspunkt i et klassisk offshoreprosjekt, hvor en hovedleverandør gir en annen leverandør («underleverandør») i oppgave å utføre eller levere en del av en kontrakt til en sluttkunde.
I et fabrikasjons eller EPC-prosjekt, vil hovedleverandøren normalt være avhengig av å knytte til seg flere underleverandører. Typisk for disse kontraktsformene er at kontraktsforpliktelser i hovedleverandørens avtale med sluttkunden kreves videreført av sluttkunden eller at hovedleverandøren selv ønsker å videreføre kontraktsforpliktelser for å redusere egen risikoeksponering.
Hvorfor vil hovedleverandør inngå en kontrakt «back to back» med en underleverandør?
Det må eksplisitt avtales mellom hovedleverandør og underleverandør at bestemmelser i, eller konsekvensene av, hovedkontrakten skal gjelde «back to back» i underleverandørkontrakten. Omfang og rekkevidden av hva som er avtalt vil bero på en konkret tolkning. Inngåelse av back-to-back regulering bør derfor ikke gjøres rent sjablongmessig, men være presis og gjennomarbeidet.
Hensikten for hovedleverandøren med å benytte «back to back»-reguleringer er å sikre at hovedleverandøren og underleverandøren skal være bundet av de samme forpliktelsene som er beskrevet i hovedkontraktsforholdet mellom sluttkunde og hovedleverandør.
Hovedleverandøren ønsker også å benytte «back to back»-regulering for å unngå situasjoner hvor hovedleverandøren møtes med sanksjoner fra kunden som han selv ikke har rett til å videreføre til ansvarlig underleverandør, f.eks. dagmulkt eller garantiansvar. Ved å kreve at de samme reguleringene benyttes på ethvert nivå i kontraktskjeden sikrer hovedleverandøren at forpliktelsene forblir like og ingenting utelates.
For hovedleverandøren, som ved anbuds- og kontraktgjennomføring har korte tidsfrister, vil det også kunne være krevende å utarbeide egne kontrakts- og anbudsgrunnlag til underleverandører som er tilpasset den enkelte kontrakt med sluttkunden. «Back to back»-reguleringer kan derfor være effektivt.
Hva bør hovedleverandøren passe på?
Utforming av kontrakter i flerleddede forhold er utfordrende. På bakgrunn av hva som skal leveres eller utføres av arbeid, må det vurderes hva som skal reguleres «back-to-back». Det er også viktig at det er klart hvem som skal utføre hvilket arbeid.
Det er helt sentralt at hovedleverandøren påser at fristreglene tilpasses gjennom kontraktshierarkiet. En hovedleverandør vil være avhengig av at alle underleverandørens varsler kommer før han selv må varsle etter hovedkontrakten. Dette gjelder særlig ved dagmulktbelagte frister, slik at han ikke risikerer selv å måtte betale dagmulkt samtidig som ansvarlig underleverandør ikke er i tilsvarende forsinkelse.
En annen potensiell «fallgruve» er manglende samordning av reklamasjonsfrister og garantiperiode. For hovedleverandøren er det viktig å sørge for at garantiperioden som avtales med underleverandøren er av samme varighet som hans egen overfor sluttkunden, slik at han unngår en situasjon hvor han ikke kan kreve utbedringer av underleverandøren, men selv er forpliktet til å utbedre.
I hovedkontrakten er det også normalt inntatt et endringsordresystem, hvor hovedleverandøren er pålagt å utrede endringskonsekvenser og gi tilbud på en endring innen en gitt frist. For at hovedleverandøren skal kunne oppfylle fristene i hovedkontrakten er det ved videreføring av endringsordresystemet nødvendig at det i underleverandørkontrakten avtales en kortere frist for underleverandøren.
Hvilken interesse har underleverandører av «back to back»-reguleringer?
Sett fra underleverandørens side er det normalt en fordel å slippe «back to back»-reguleringer i kontrakten med hovedleverandøren, da man slipper å ta hensyn til tredjepart(er) og andre kontraktsforhold. De ulike risikoer er generelt større enn fordelene for underleverandøren og det er ofte vanskelig for underleverandøren å vurdere hva den faktiske risikoen i mange av reguleringene er.
Et eksempel er tilfellene hvor underleverandøren pådrar seg kostnader knyttet til endringer i fremdrift, men som han gjennom «back to back»-regulering har akseptert ikke å få dekket uten at leverandøren skal kompenseres tilsvarende av sluttkunden.
En direkte «back to back»-regulering av hovedkontraktens konsekvenser, kan være like risikofylt som «russisk rulett» for underleverandøren. Hovedkontrakten kan inneholde bestemmelser uten ansvarsbegrensninger, og det kan være store forskjeller mellom hovedkontraktens og underleverandørkontraktens kontraktsummer, noe som innebærer en markant høyere risikoeksponering for underleverandøren.
Fordelene ved en speiling av hovedkontraktens reguleringer er at underleverandøren vil få innsikt i hovedkontraktens bestemmelser, og kan dermed forsikre seg om at han arbeider under de samme rammer som hovedleverandøren. Back-to-back er et innarbeidet konsept og som underleverandør må man ofte, i hvert fall til en viss grad, akseptere «back to back»-reguleringer.
Hvordan kan underleverandøren redusere risiko?
Underleverandøren må først og fremst forstå konsekvensene av de ulike bestemmelsene som videreføres før signering.
Det må videre være klart beskrevet hvilket arbeid underleverandør skal utføre.
Underleverandøren må sørge for at hans risiko reduseres enten ved å avtale kvalitative eller beløpsmessige begrensninger av erstatningsansvaret, og/eller redusere beregningsgrunnlaget for dagmulkt med utgangspunkt i underleverandørkontraktens verdi.
Underleverandøren bør også gjøre endringer i definisjonen av indirekte tap. Det er ikke uvanlig at tapsposter som klart er indirekte tap på sluttkundens hånd, kan bli direkte tap på hovedleverandørens hånd etter et erstatningsoppgjør mellom sluttkunden og hovedleverandøren, da erstatningsutbetalinger er utlegg/direkte tap.
Underleverandøren bør også innta en regulering om at hovedleverandøren plikter å følge opp overfor sluttkunden og lojalt må videreføre alle underleverandørens krav, samt at hovedleverandøren ikke kan forlike krav fra sluttkunde uten underleverandørens skriftlige forhåndssamtykke.
I noen tilfeller ønsker hovedleverandøren at underleverandøren først får betaling for sitt arbeid/ytelse når hovedleverandøren får betaling for samme arbeidet/ytelsen fra kunden. Dette bør man søke å unngå, men dersom det legges opp til en slik regulering i kontrakten, bør det avtales at dette ikke gjelder dersom det er forhold hovedleverandøren svarer for som er årsaken til at kunden ikke betaler.
