En hører gjerne ofte at det er viktig å lage samboerkontrakt. Likevel viser statistikken at de færreste samboerpar har dette på plass. En sentral årsak er trolig at mange har en oppfatning om at samboere har en bedre rettsposisjon ved et samlivsbrudd enn det som er tilfellet.
Ved mangel på slik avtale er utgangspunktet ved oppgjøret at samboerne beholder sine eiendeler og sin gjeld. Begrepene eneeie og sameie er derfor sentrale. Men allerede her gir regelen grobunn for konflikt – hvem eier hva?
Eksempler på situasjoner som kan lede til et urimelig resultat
Ofte blir det et spørsmål om en eiendel er i sameie eller ikke. Samboer A eier et hus ved samlivets start, mens samboer B bruker av sine midler til å pusse opp deler av boligen. Etter 10 års samliv tar samboerskapet slutt. Kan samboer B vinne frem med et krav om eierandel i boligen?
En annen situasjon er at B istedenfor å pusse opp boligen betaler forbruksutgiftene, og slik muliggjør at samboer A kan nedbetale huslånet sitt. Kan B og A anses som sameiere av boligen?
Terskelen for å etablere sameie er høy, noe som bl.a. må sees i sammenheng med vernet om den private eiendomsretten. Konsekvensen av at huset ikke er i sameie er at B ved et samlivsbrudd risikerer å sitte igjen ubemidlet, mens A enten sitter igjen med et nyoppusset hus som har steget i verdi, eller en nedbetalt bolig. De fleste vil nok være enig i at resultatet fremstår urimelig – samboerne har jo bidratt på hver sin måte til fellesskapet. Samtidig fremstår det heller ikke nødvendigvis rimelig at en samboer skal bli medeier i den andres eiendeler, uten at det foreligger noen egen avtale om dette. For slike situasjoner bør samboer B se hen til reglene om vederlagskrav.
Vederlagskrav som en sikkerhetsventil
Etter rettspraksis kan en samboer kreve vederlag dersom vedkommende har tilført den andre samboer en økonomisk fordel og det er rimelig å tilkjenne vederlag. Et vederlagskrav vil med andre ord være en aktuell kompensasjon for bidrag/innsats som ikke kan lede til sameie. Terskelen for å bli tilkjent vederlag er imidlertid svært høy. Dette fordi en samboer normalt må antas å yte til livsfellesskapet uten en forventning om å få dette tilbakeført ved et eventuelt samlivsbrudd.
Vilkåret økonomisk fordel innebærer at samboeren må ha blitt tilført en berikelse eller besparelse, og denne må være betydelig. Forøkelsen av formuen kan skje ved direkte og/eller indirekte bidrag, hvor sistnevnte innebærer å frigjøre tid/kapital for den andre til å investere. I tillegg må rimelighetshensyn samlet sett kreve korreksjon, noe som betyr at vederlag er aktuelt der det er nødvendig for å sikre et rimelig oppgjør. Med andre ord må det foretas en skjønnsmessig vurdering.
Typetilfeller
Basert på rettspraksis kan en fremheve tre situasjoner hvor vederlag fremstår aktuelt;
- Dersom samboeren har foretatt en større innbetaling som har ført til verdiøkning i den andre samboers eiendeler.
- Samboeren indirekte har bidratt til formuesforøkelse på den annens hånd, eksempelvis ved å betale forbruksutgiftene, ta hovedansvaret for hjem og barn etc., slik at midler er blitt frigjort til å øke verdien på samboerens eiendeler, eller redusere påheftet gjeld på disse.
- Stell og pleie av samboeren utover det som rimeligvis kan forventes i et samboerskap, og som har ført til betydelig økning i verdier, eller reduksjon i utgifter, på samboerens hånd.
Ettersom vilkårene er vage og vederlagskrav kun unntaksvis er aktuelt, er et generelt råd å få i stand en samboerkontrakt for å sikre et rettferdig og forutberegnelig oppgjør. Dersom dette ikke er gjort på tidspunktet for samlivets avslutning, det være seg ved samlivsbrudd eller død, kan vederlagskrav i enkelte tilfeller være en aktuell mekanisme for å korrigere et urimelig oppgjør.
