Arv til mine, dine og våre barn – lag avklaringer mens du fortsatt kan gjøre det selv

Vi lever i en tid hvor stadig flere har en viss formue når de er kommet opp i godt voksen alder. Svært mange av disse vil også ha livsarvinger (barn), ikke sjelden fra flere familierelasjoner, og mange vil ved sin bortgang etterlate seg gjenlevende ektefelle/samboer/partner.

Vi skal her se nærmere på hvordan lengstlevende skal dele fellesformuen, som svært ofte består av gjenlevendes egen bolig, fritidsbolig og andre verdier, både med barn som førstavdøde hadde fra før og med barn som man selv har sammen med avdøde. Arveoppgjøret benevnes gjerne som «skifte», og når oppgjøret inkluderer både ektefelle og førstavdødes arvinger, benevnes det som «sammensatt skifte».

Redegjørelsen under vil i hovedsak ta for seg de tilfeller der avdøde og lengstlevende var ektefeller, og der ektefellene hadde fellesformuen i felleseie. Felleseie mellom ektefeller er lovens hovedregel.

Etter gjeldende rett har også gjenlevende samboer rett til å sitte i uskifte etter førstavdøde dersom partene hadde felles barn, og i så fall gjelder i all hovedsak de samme regler for samboere som for gifte foreldre. For parter uten barn som har vært samboere over tid kan tilsvarende rettigheter fastsettes i testament. I det videre vil vi bruke begrepet «ektefeller», selv om samme prinsipper også gjelder for ugifte samboere i nevnte situasjoner.

Hvordan fungerer pliktdelsarv?

Arvelovens hovedregel er at 2/3-deler av det man etterlater seg er pliktdelsarv, dvs. arv som skal gå til livsarvinger (barna), og som skal deles likt mellom disse. Pliktdelsarven er likevel begrenset til 15 ganger folketrygdens grunnbeløp (p.t. i underkant av 1,8 mill) pr. arving. Arvelatere som etterlater seg større formuer står fritt til – ved testament – å råde over de beløp som overstiger pliktdelsarven. Ettersom pliktdelsarven gjelder for hver av foreldrene, vil minstearven pr. arving ved fremtidig skifte av et uskiftebo utgjøre nærmere 3,6 millioner (basert på grunnbeløpet i 2023-24).

Om å sitte i uskifte

Svært mange gjenlevende ektefeller, særlig de i godt voksen alder, ønsker å benytte sin rett til å sitte med førstavdødes bo uskiftet. Dette innebærer at den gjenlevende ektefellen i første omgang ikke trenger å betale ut noe til fellesarvingene. Vedkommende trenger f.eks. ikke å selge boligen eller ta opp store lån i godt voksen alder for å betale ut arven etter førstavdøde til barna. Ordningen innebærer som oftest at fellesbarna mottar sin arv etter førstavdøde når lengstlevende ektefelle dør.

I noen tilfeller – typisk der gjenlevende er relativt ung – vil hen velge å skifte med barna. Loven har også regler om når lengstlevende plikter å skifte boet etter førstavdøde. Visse forsikringsutbetalinger vil også kunne holdes utenfor delingsgrunnlaget dersom lengstlevende velger å skifte umiddelbart med fellesbarna.

Om partene har ordinært ekteskapelig felleseie, ev. er i en samboersituasjon hvor alt partene etterlater seg er sameie, innebærer uskifte at gjenlevende overtar alt som avdøde etterlater seg og kan råde over dette som sitt eget så lenge uskiftet består. Uskiftereglene setter visse grenser for råderetten, men dette avgrenser vi mot her.

Hva gjelder for særkullsbarn?

Dersom ektefellene har barn hver for seg, har ikke gjenlevende noen rett etter loven til å overta førstavdødes bo uskiftet. Hovedregelen i disse tilfellene er at særkullsbarna til førstavdøde kan kreve sin arv etter førstavdøde. De har imidlertid ingen plikt til å kreve dette. Dersom førstavdødes barn og lengstlevende enes om det, kan disse barna samtykke til at gjenlevende overtar boet etter førstavdøde uskiftet. Dette kan også være en økonomisk fordel for førstavdødes barn, noe vi kommer tilbake til under.

Ulike skiftesituasjoner

Vi skal her se på ulike skiftemuligheter hvor den ene ektefellen har gått bort, og der ektefellene hadde særkullsbarn. Vi tenker oss her at begge foreldrene har to særkullsbarn hver, og at de i tillegg har ett fellesbarn. Formuesforholdet er her satt opp svært enkelt, men vil ofte være mer komplisert.

Vi tar som nevnt utgangspunkt i at ektefellene hadde felleseie, og at det samlet i boet er netto verdier for 4 millioner kroner. I en slik situasjonen vil en halvpart (2 millioner kroner) tilhøre hver av ektefellenes rådighetsdel. Vi forutsetter at avdøde ikke etterlater seg testament, at det ikke er midler som skal skjevdeles og at lengstlevende velger å sitte i uskifte med fellesbarnet. 

Alternativ 1 – lovens hovedregel om skifte med førstavdødes særkullsbarn

Skifte med førstavdødes særkullsbarn innebærer at felleseiet skal deles, og at gjenlevende skal betale ut arv til disse barna.

Når førstavdødes halvpart skal fordeles vil lengstlevende motta 1/4-del av avdødes netto formue som arv, dvs. 500 000 kroner. Førstavdødes barn skal dermed dele 1,5 millioner kroner. Med to særkullsbarn og ett fellesbarn med lengstlevende, blir det kr 500 000 til hvert av barna. Men ettersom lengstlevende skal sitte i uskifte med fellesbarnet, vil utbetalingen fra boet være begrenset til den arv førstavdødes to særkullsbarn skal ha, til sammen 1 million kroner, tilsvarende 1/4-del til hver.  

Dersom avdøde hadde betydelige likvide midler, typisk penger i banken eller børsnoterte aksjer/fond, vil normalt ikke utbetaling av arven til barna være noe problem. I de fleste tilfeller vil imidlertid ikke dette være tilfelle. Som oftest vil store deler av ektefellenes formue være bundet opp i bolig og hytte. Hvis vi i vårt eksempel legger til grunn at ektefellene har en bolig som er verd 8 millioner kroner, og at denne er påheftet en gjeld på 4 millioner, kan det fort være utfordrende for gjenlevende å få låne ytterligere én million for å betale ut arvingene. Det vil i hvert fall bidra til en økning av gjenlevendes gjeldsbyrde.

En slik løsning som beskrevet i forrige avsnitt må veies opp mot den fordel det vil være å slippe å ta hensyn til førstavdødes særkullsbarn når det på et senere tidspunkt skal skje et arveoppgjør etter lengstlevende.

I den situasjon vi her har beskrevet, må man være oppmerksom på at fellesbarnet ved et senere arveoppgjør etter lengstlevende – som følge av uskiftereglene – vil ha krav på en større andel av formuen enn gjenlevendes særkullsbarn. Fellesbarnet vil ved lengstlevendes bortgang også ha krav på sin arv etter førstavdøde. Ettersom hvert av førstavdødes to særkullsbarn mottok 1/4-del av hans/hennes formue i arv, vil fellesbarnet har krav på det samme (dvs. 1/6 av det samlede gjenstående uskifteboet) før resten av formuen til lengstlevende deles likt mellom fellesbarnet og lengstlevende sine to særkullsbarn.

Slik:

I dette eksempelet vil dermed 8/18 av hennes uskiftede formue tilkomme fellesbarnet, mens 5/18 tilkommer hver av hennes særkullsbarn. Normalt vil det finne sted formuesendringer fra førstavdødes bortgang til lengstlevendes, og i en slik situasjon vil selvsagt også beløpene som tilkommer arvingene bli endret tilsvarende.

Alternativ 2 – fullstendig skifte ved førstavdødes bortgang

Fullstendig skifte innebærer at lengstlevende ikke bare gjennomfører skifte med førstavdødes særkullsbarn, men også skifter med det barnet de har sammen. I vårt eksempel vil det innebære at lengstlevende, i tillegg til å betale ut en fjerdedel av lengstlevende sin nettoformue til hvert av førstavdødes særkullsbarn, også betaler ut en fjerdedel til fellesbarnet.

En slik løsning kan være ryddig og hensiktsmessig for en lengstlevende som har god likviditet, og samtidig ønsker å sikre at egen eventuell fremtidig inntekt og formue kun skal gå til sine egne arvinger. Det kan også være ønskelig for arvingene etter førstavdøde, inkludert fellesbarn, å få sin arv med en gang.

Alternativ 3 – samtykke til uskifte med hele boet

Arveloven åpner for at lengstlevende skal kunne sitte i uskifte også med førstavdødes særkullarvinger dersom disse gir sitt samtykke til det.

Om det da ikke er avtalt noe annet, innebærer dette at arvelovens uskifteregler kommer til anvendelse fullt ut. Lengstlevende vil i så fall vil råde som eier over hele uskifteboet, med de disposisjonsbegrensninger loven angir.

Ved lengstlevendes bortgang skal det da foretas et sammensatt skifte etter arveloven, hvor utgangspunktet er at fellesboet deles i to like deler, én del til hver av ektefellene. Deretter fordeles hver halvpart mellom ektefellenes respektive arvinger. I vårt eksempel, hvor ingen av arvelaterne hadde særeie eller skjevdelingsmidler, innebærer dette at hvert særkullsbarn arver 1/6 av det samlede boet, mens fellesbarnet arver 1/3. (Brøkene vil selvsagt endres dersom det er flere eller færre særkulls- eller fellesbarn.)

Denne løsningen vil kunne være gunstig for lengstlevende, som da slipper å foreta noe arveoppgjør i forbindelse med ektefellens bortgang.  En slik løsning vil også kunne være en fordel førstavdødes arvinger, som ved lengstlevendes bortgang vil være berettiget til halvparten av det samlede uskifteboet, idet gjenlevende ektefelle sin arverett etter førstavdøde faller vekk når lengstlevende dør.

For lengstlevende sine særkullsarvinger kan det muligens sies å være en ulempe at de ved lengstlevendes bortgang må dele boet med førstavdødes arvinger, men dette er et forhold som verken lengstlevende ektefelle eller førstavdødes arvinger plikter å ta hensyn til om de ønsker å vente med skiftet.

Tenk gjennom dette – hva ønsker du? Og hva er mulig?

Ektefeller og samboere med «mine, dine og våre barn» kan angi mange ulike løsninger på hvordan formuen skal deles i levende livet og hvordan man skal forholde seg når de dør. I levende live fordeles gjerne formuen gjennom avtaler og ektepakter, mens man i testament angir hva som skal skje når man dør.  Ektefeller og samboerpar som er i en slik livssituasjon bør derfor ha tenkt gjennom hvilke løsninger man ønsker, og finne ut hva som er mulig å få til. Gode løsninger krever «skreddersøm» ved utarbeidelse av de ulike dokumentene det vil være behov for. 

Gode rådgivere gir trygghet for gode løsninger. Velg derfor en advokat som kan lovens regler om arv og skifte.